verdier og interesser.
Vi er også selvstendige og sterke. Vi har begge vært gift før, og vi har hatt flere seksualpartnere. Men vi har aldri hatt det bedre enn nå. Vi har ikke alltid overskudd til sex, men vi tar oss fort inn, og da har vi ofte og deilig sex.
I det siste har vi hatt lange diskusjoner om et åpent forhold, der argumentene er endevendt, og vi konkluderer forskjellig: Han, som er eldst, er mer opptatt av farene i en slik situasjon enn mulighetene for berikelse. Han er åpen for nye intime bekjentskaper, men da sammen med henne. Troskap er for ham en selvfølge.
Hun synes derimot det er vanskelig å love evig troskap. Hun mener det er bedre å leve i et åpent forhold og dermed unngå å bruke ord som utroskap. Hun er veldig godt fornøyd med alle sider av samlivet og tror på ingen måte at gresset er grønnere på den andre siden.
Hun ønsker ingen andre å dele familielivet og hverdagslivet med. Hun reiser en del, får masse inntrykk og er nysgjerrig på hva livet har å by på. Noe som kompliserer forholdet, er at hun er bifil. Det betyr ikke at hun til enhver tid søker etter en annen.
For henne betyr personen langt mer enn kjønnet. Han vet at han ikke kan tilfredsstille alle hennes lyster. Derfor skjønner han at hans troskapskrav begrenser hennes mulighet for intimitet og vennskap. Dette resulterer i at han føler seg utrygg hver gang hun er på reisefot, noe som gjør ham deprimert, og han vurderer å gå ut av forholdet.
Vi håper du kan gi oss et svar som gjør at vi ser lyset i tunnelen.
To som er veldig glad i hverandre
Svar: Svaret på deres spørsmål vil i høy grad avhenge av deres egne oppfatninger om hvilke regler som bør gjelde i et samliv. Jeg må innrømme at jeg mener åpne forhold er et risikoprosjekt, som kan komme til å ødelegge mellom de to som lever sammen.
Hvis et åpent forhold skal fungere, må begge mangle evnen til sjalusi, begge må kunne tåle at den andre forelsker seg, og begge bør ha samme mulighet til å skaffe seg andre partnere. I hvor mange forhold er det slik? Knapt i noen vil jeg tro.
Jeg spør meg også om hvor dyp kjærligheten er når man er villig til å gjøre sin partner vondt for å tilfredsstille egen seksuell lyst? Når dette er sagt, kan jeg ikke se noen hensikt i at han krever seksuell trofasthet av henne når hun har erklært at hun neppe kan holde et slikt løfte.
Var jeg ham, ville jeg gått tilbake på mitt løfte, for at betingelsene for de to skulle være like. Om han vil gjøre noe med friheten han utvilsomt har rett til, får bli hans egen sak. Til et åpent forhold hører det tilleggsavtaler. Skal man fortelle hverandre om andre personer man blir interessert i, eller skal man holde det for seg selv?
Hvor mye tid er det rimelig å bruke på en ny venn? Hvor langt skal man kunne gå i å dyrke en annen? Er det greit å reise på weekendtur med den andre, eller til og med på ferie? Og hva skal skje hvis man virkelig blir forelsket? Hvordan skal man kunne omgås en ny interesse på en anstendig og ærlig måte?
Jeg tror sjansen for at man påfører hverandre lidelse i et åpent forhold, er stor, og at den som lider mest, selvfølgelig er den som ikke ønsker et slikt forhold. Personen som velger den uforpliktende friheten, har mye å tape hvis vedkommende virkelig bryr seg om sin faste partner.
Kvinnen i deres forhold mister muligens sjansen til å knytte stadig dypere og mer forpliktende bånd til sin faste partner. Hun må avgjøre hva som er viktigst for henne.
Han må avgjøre om han vil gå ut av forholdet nå for å forhindre at han blir sveket og såret, eller om forholdet likevel er så verdifullt at han er villig til å betale den prisen det er å være stadig utrygg.
Åsa Rytter Evensen
Samlivsrådgiver
asa@kk.no
