Kk-ekspertene

Bør vi skilles?

«Han byr meg rett og slett imot fysisk. Jeg får lyst til å kaste opp dersom han beføler meg.»

Publisert
Sist oppdatert
Spørsmål: Jeg er en snart 40 år gammel norsk kvinne som lever i Italia sammen med min italienske mann. Vi har ett barn sammen. Vårt samliv er for tiden svært vanskelig, og slik har situasjonen vært i mange år. Jeg har ikke lyst på ham seksuelt. Det skyldes
blant annet at vi har store konflikter oss imellom. Han har for eksempel i alle år kritisert meg, og forsøkt å gjøre meg til en annen enn den jeg er.

Jeg har høy utdannelse. Den autoriteten han har villet ha over meg, har gjort at jeg litt etter litt har fjernet meg fra ham følelsesmessig og seksuelt. Jeg har også i mange år hatt et sterkt, platonisk kjærlighetsforhold til en annen mann. Det har aldri vært snakk om seksuell utroskap, vårt forhold har vært av ren mental art.

Jeg er fortsatt svært glad i denne mannen. Han er nok også fortsatt glad i meg, men han har gitt uttrykk for at han synes situasjonen er svært vanskelig, og han vil nå bryte kontakten med meg.

Jeg innrømmet overfor min mann for noen måneder siden at jeg er glad i en annen, og at jeg har vært det i mange år. Mannen min presser nå på for at vi skal skille oss.

Jeg har også fortalt min mannat dette nok er en viktig årsak til at jeg ikke lenger orker å ha noe seksualliv med ham. Han byr meg rett og slett imot fysisk. Jeg får lyst til å kaste opp dersom han beføler meg. Må jeg rett og slett gå med på en skilsmisse? Jeg er så redd for konsekvensene. Barnet vårt er stekt knyttet til sin far. Dersom jeg tar ham med meg tilbake til Norge, er det ingen tvil om at savnet av faren vil bli stort.
Usikker

Svar: Av hensyn til sine barn, synes jeg ektepar i vanskeligheter bør forsøke alle utveier før de skilles. Men det er en grense for hvor mye man skal ofre av egen lykke for å gjøre det best mulig for barna. I deres tilfelle synes jeg grensen er nådd. Jeg
forstår at du er veldig bekymret for ditt barns reaksjon på et brudd, og det å flytte til et annet land, vekk fra far.

Men er du nødt til å flytte? Er det mulig for deg å jobbe i Italia, slik at du og barnet kan bo i nærheten av faren? Det å bli værende i et fremmed land i noen år av hensyn til barnet, er kanskje prisen du må betale for å gjøre en eventuell skilsmisse minst mulig smertefull. Du opplever at din mann forsøker å dominere deg. Jeg tolker deg slik at han forsøker å gjøre deg mindre enn du er.

For din mentale helse er det risikabelt å bli i et slikt forhold. Du risikerer at selvrespekten din blir betydelig redusert. Å leve i ekteskap med en mann som du ikke tåler fysisk, har kanskje vært til å holde ut fordi du har hatt et tilfredsstillende mentalt forhold til en annen mann. Men hvis denne andre mannen nå gjør det slutt med deg, tror jeg du vil føle deg fortapt og meget ensom i ekteskapet. Din ektemann ønsker ikke lenger å leve med deg.

Går han med på å fortsetteekteskapet, blir det av hensyn til barnet. Men det blir sannsynligvis ikke særlig godt å være barn i familien deres når foreldrene har et så fjernt og kjølig forhold til hverandre. Noen ganger er det bedre for et barn at foreldrene skiller seg enn at de lever sammen i et kjærlighetsløst, muligens fiendtlig forhold.

Ønsker du å flytte til Norge med deres felles barn, må du få vite hvordan han ser på en slik løsning. Det kan jo hende han vil godta den dersom barnet kan besøke ham med jevne mellomrom gjennom hele året.

Hvis du finner ut at framtiden din fortsetter i Italia av hensyn til barnet, skjønner jeg at det kan bli en ensom og tøff situasjon. Da må du sørge for å beholde noen av vennene dere har. Det betyr at du ikke må snakke negativt om din mann i vennekretsen, og at du må vær mest mulig diskré i forhold til det som har skjedd mellom dere.

Åsa Rytter Evensen
Samlivsrådgiver
asa@kk.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer