Hun er ute av toppen i norsk politikk, men Valgerds store hjertesak skaper stadig rabalder. Nå er det polakker på jobb i Norge som ufrivillig har satt fyr på debatten om kontantstøtten. Rundt 130 millioner kontantstøttekroner går nemlig rett til Polen, fordi de polske arbeidstagerne har samme rettigheter som norske. At dette skulle skje, tenkte vel aldri Valgerd Svarstad Haugland på da hun lanserte reformen. Målet var å gi foreldrene mulighet til mer tid sammen med barna mens de er små.



Likestillingsminister Karita Bekkemellem sier vi skal være glade for at polakkene betaler skatt i Norge, noe de jo må gjøre for å motta kontantstøtte til barna. Jeg er helt enig med henne i akkurat dette, det er positivt at vi demper potensialet for svart arbeid. Polakkene er heller ikke problemet, men den utilsiktede «lekkasjen» av penger viser bare hvor håpløs ordningen er - et nytteløst styringsverktøy i familiepolitikken. Kontantstøtten var en visjon, men ble en ren illusjon.

Ni år etter reformen kan vi slå fast at den ikke har hatt positive likestillings-effekter det er mulig å måle. Med et støttebeløp på 3303 kroner i måneden sier det seg også selv at kontantstøtten ikke betyr noen valgfrihet i forhold til alternativet for kvinner; nemlig lønnet jobb.

Samtidig har Staten i alle disse årene brukt enorme summer totalt sett på en støtteordning som virker sosialt skjevt, og som har vært en sperre for utbygging av barnehager og andre barnepassordninger. Køene er fortsatt lange. Finansminister Kristin Halvorsen har for lengst måtte bite i seg sitt «løfte» om at SV vil gå ut av Regjeringen om ikke målet full barnehagedekning oppnås. For denne visjonen har heller ingen regjering, uansett politisk farge, klart å oppfylle. For småbarnsfamilier flest er det klart viktigere å få et tilbud om barnehageplass.

Noen familier har sikkert hatt stor glede av kontantstøtten, og er glade for tilskuddet, men de sosiale skjevhetene i pengestrømmen er store. I Oslo holder hele 84 % av innvandrerfamiliene barna sine hjemme med kontantstøtte, mot 30 % av norske familier. Kontantstøttens kontraster er altså slående. En negativ effekt er at innvandrerbarn som virkelig kunne ha glede av å møte andre barn i barnehage, blant annet for å lære seg norsk, ikke får den sosiale opplæringen som de fleste andre barn i Oslo får. Det var vel ikke meningen?

Kontantstøtten var en velment, men dårlig fundert idé. Det er alltid svært vanskelig å trekke tilbake goder som er innført, men tiden er overmoden for at det politiske flertallet nå tøffer seg opp. Kontantstøtten bør avvikles. Millionene som blir «til overs» får politikerne god bruk for i valgkampen.

Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no