Reaksjonene her hjemme etter krigen om karikaturtegningene er en velkjent refleks: Etter trusler og terror kommer angsten. Angsten lammer og fører til kortsiktige, panikkartede og mindre kloke handlinger. Angsten sitter i magen. I debatten om profeten Muhammed og islam er betydningene av de irrasjonelle kreftene undervurdert.
Men så vel statsminister og utenriksminister, som redaktører og folk flest har vært preget av angst for represalier hvis tegninger trykkes, hvis ytringsfriheten tas ut i yttergrensene.
Det er den iskalde fryktenfra 11. september 2001 som kommer tilbake, bildene av World Trade Center i brann sitter på netthinnen. 11. september gjorde noe med oss alle, og sprengte ikke bare to tårn, men forsterket også konfliktene mellom den muslimske og vestlige verden.
Det sies mye vakkert om interreligiøse dialoger for tiden, men det er maktens språk som rår. Derfor er suget vi kjenner i magen også et sunt tegn, det er grunn til å kjenne frykt nå.
Danmark er rystet inntil margen. Danmark, det liberale, rause og åpne landet, herjes av kulde, fremmedfiendtlighet og uforsonlige drag. Danskene er blitt åpne rasister, sier muslimske kvinner KK møtte i Nørrebro, innvandrerbydelen i København. En av dem, Safia Aoude, er dypt såret over stadig å bli spurt om hun er en ond eller god muslim. Men Safia ønsker også at Danmark blir et muslimsk land i framtiden. En
ærlig, men også ekstremt provoserende ytring.
Det er ikke rart det blir strid. Jeg må innrømme at jeg er litt redd for angsten. Det finnes grenser for ytringsfriheten. Vi bør heller ikke sette ny fyr på bålet. Men krigen om karikaturene forteller at vi må diskutere hvordan vi skal beskytte ytringsfriheten og
forsvare demokratiske verdier.
Tenk tilbake på Salman Rushdies «Sataniske vers», for mange minst like krenkende som Jyllands-Postens tegninger. Rushdie framstilte profeten Muhammed som en djevel og gigolo, den hellige byen Mekka som et stort bordell og
Muhammeds yndlingshustru som den dyreste horen i Mekka. Men Rushdie ble forsvart
hundre prosent av alle som står for ytringsfrihet og menneskerettigheter.
Ikke én kritisk røst ble hevet her hjemme, tvert imot, for vi opplevde jo også at forlagssjef William Nygaard i Aschehoug ble truet på livet etter utgivelsen av «Sataniske vers». Ytringsfriheten har en pris. Kanskje er dette et av vår tids vanskeligste spørsmål, fordi det er så lett å trå feil, å blande kortene. Men det nytter ikke å skygge unna. Da overlater vi arenaen til alle fremmedfiendtlige krefter, rasister og ekstreme muslimske fundamentalister.
Den norske enighetener overfladisk og styrt av politiske eliter, med håp om å dempe spenninger og holde folket i sjakk. Virkeligheten er tøffere for dem som lever i drabantbyene, enten det er i Nørrebro eller Oslo. Der kjenner folk konfliktene på kroppen og slåss.
Hittil har de intellektuelle, kloke og mer nyanserte stort sett holdt kjeft. Det er ikke bra. Nå trenger vi rause, liberale og modige stemmer.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
LES OGSÅ
