For det første: couture-krise. For et menneske som til tider synes det er litt vanskelig å takle at det ikke går an å gå på jobb i kosebuksa, er det på ingen måte noen enkel oppgave å skulle kle seg for ikke bare ett, men tre, brylluper. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvordan dette skal gå, og ser for meg skrekkscenarier hvor jeg står i prøverommet med hektisk rødfarge i kinnene, mord i blikket og håret til alle kanter og hyler mens knappene i dagens fjortende kjole/bluse/topp truer med å begå selvmord under presset fra puppene mine. Kjempefint. Dette gleder jeg meg til. Og selv om jeg skulle finne noe som ser ok ut, vedder jeg en månedslønn på at når bryllupsdagen kommer, får jeg både klesangst og styggedagen på én gang bruker en time på å lure på hvordan jeg kan komme opp med en unnskyldning for å bli hjemme. Uten at det fungerer, selvsagt, for det er jo vennene mine, og jeg er glad i dem og vil se dem bli gift og skåle lykkelig i champagne. Selv om jeg må gå i striesekk.
For det andre: tale-krise. Når noen gifter seg, vil du gjerne si noe pent som de kan smile av og huske når de sitter som 70-åringer og ser på opptaket. Siden jeg vanligvis ikke havner i situasjoner hvor taler er påkrevd mer enn annethvert år eller så, pleier dette å gå helt fint, siden hjernen får tid til restitusjon mellom slagene. Nå ser jeg for meg at det blir fortalt historier om B i bryllupet til A, og gjerne noe om hvor kul mannen til C er ved samme anledning. Kjære venner, jeg ber på forhånd om unnskyldning. Dette kommer til å gå åt skogen.
For det tredje: grine-krise. Jeg har ikke grått siden 2001. Ikke fordi jeg er sånn en tøffing, men fordi det ikke dukker opp så mye å gråte for, synes jeg. Men jeg innbiller meg at når jeg ser venninne etter venninne stråle lykkelig sammen med fine, fine menn som de alle sammen har skaffet seg, så vil det bli for meget for meg, gang på gang. Når bryllupsfeberen er over, kommer jeg til å være redusert til en våt, salt klump. Lekkert.
Fordelen ved alt dette er selvsagt at med så mange kriser som står i kø, vil jeg overhodet ikke få tid til å tenke over at alle disse bryllupene kanskje kunne gjort meg en smule bitter i all min enslighet. Det får vi ta en annen gang.
Kjære alle kommende brudepar som jeg kjenner: gratulerer. Det er nydelig at dere skal gifte dere, og alle dumme kriser til tross; jeg gleder meg stort til å se dere bli gift. Jeg gjør virkelig det. For slik verden ser ut nå, er det er ingenting som gir så mye håp som å se at mennesker fortsatt våger å satse på at noe skal vare evig. Vi trenger det håpet, alle sammen.
Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no
