Da jeg var om lag 8 år gammel, reiste storesøsteren min på leirskole for en uke. Jeg kan ikke erindre at mamma hadde forlatt heimen i mer enn noen timer før dette, men da det var tid for leirskole på Sørlandet, ble hun med som foreldrekontakt. Jeg ble værende hjemme sammen med pappa, som for første gang i siden han 4-5 år tidligere tok med søsteren min til USA og nærmest trillet henne hjem to uker senere fordi han ikke hatt fått ungen til å spise noe som helst annet enn godteri og spaghetti på boks under oppholdet, skulle prøve seg som alenefar. Det gikk som det måtte gå; brillefint (om enn med noe pussige middagskonstellasjoner) - helt til jeg gikk tom for rene klær. Hvorpå følgende scene utspiller seg:

[Sted: et vaskerom et sted på Hedmarken]
Pike, ca 8 år: Pappaaaaa! Jeg har ikke flere rene klær, kan du vaske?
[Far entrer rommet og betrakter vaskemaskinen. Blikket glir over skittentøyskurven og tilbake til maskinen. Studerer knotter på maskinen med forvirret blikk.]
Far: Kom, så drar vi på Hamar og kjøper klær. Har du lyst på ny kjole?

Man bør joom ikke annet, , kalle det evnen til å tenke kjapt og beholde litt verdighet samtidig. Farmor, som bodde i nabohuset, kunne helt sikkert forklart min far hvordan vaskemaskinen fungerte, men jeg innbiller meg at «det får da være måte på ydmykelse» var en tanke som fløy gjennom hodet hans akkurat da - i en alder av noenogtredve ønsker vel de fleste å kunne operere vaskemaskinen uten å spørre sin mor, og det tror jeg var sant tidlig på 80-tallet også. Selv var jeg strålende fornøyd uansett, og jeg fikk ny kjole. Rosa.

Først og fremst har jeg alltid sett på dette som en søt historie, men i det siste har det gått opp for meg at det er en historie om en annen tid. At jeg husker og har opplevd en verden som er markant annerledes enn i dag. Jeg skal love deg at jeg ville dumpet ham fortere enn svint dersom jeg i dag hadde datet en fyr på samme alder som pappa var da, og hadde oppdaget at han ikke kunne bruke vaskemaskinen.

De siste ukene har jeg smilt nostalgisk til serien Tilbake til 80-tallet på NRK, og jeg oppdager at jeg faktisk sitter og husker hendelser som inngår i en historisk (om enn humoristisk) dokumentarserie. Og riktignok føler jeg meg som en mental pensjonist innimellom, men er jeg da virkelig så gammel?

Nei. Jeg er ikke så gammel.. Det er bare det at de holdningene og forventningene til samfunnet vi har i dag, er ganske nye fremdeles. Det er lett å tenke at det alltid har vært slik, men det har det ikke - det er ikke så veldig lenge siden vi alle hadde roller som er helt annerledes enn i dag. Jeg er tross alt ikke eldre enn 31, og jeg kan huske en tilværelse hvor det ikke var plagsomt unormalt at menn i 30-årene ikke behersket den edle kunst det er å bruke vaskemaskinen.

Og egentlig er jeg vel ganske fornøyd med både dét (siden det er markant bedre enn å være gammel, selvsagt) og det faktum at verden ser litt annerledes ut i dag - men det betyr nok at jeg ikke får flere rosa kjoler med mindre jeg kjøper dem selv. Pokkers.

Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist (ung sådan), kk.no
lks@kk.no