Jasminas historie er så sterk at vi nesten ikke orker å ta i den. Før krigen på Balkan brøt løs var Jasmina 19 år, stormforelsket og nybakt mor. I dag er hun 33, brennmerket, med en fallferdig kropp og en knust sjel. Jasmina er et gjenferd fra en krig vi har glemt og iallfall fortrengt for lenge siden. Hun er en av Bosnias 20 000 kvinner som systematisk ble voldtatt av soldatene til Slobodan Milosevic.
Ingen av dem har våget å vise ansikt før nå, 10 år etter at krigen ble slutt.
Først nå tør Bosnias kvinner snakke, og deres historie er hjerteskjærende. Vi har visst om dem, det er ikke det. Voldtekt av kvinner ble brukt som våpen i det tidligere Jugoslavia i massiv skala, for å ydmyke fienden og bryte ned hele samfunn, for å utslette mennesker. Seksuell tortur var en helt sentral del av strategien i skrekkens historie, parallelt med massakrene.
Men vi så aldri kvinnene. De ble krigens skjulte ofre. Derfor var det så lett å glemme dem. Men så er plutselig Jasmina her. Hun forventer og forlanger å bli hørt. Hun vil fortelle oss hva som virkelig skjedde en aprildag i 1992, da serberne kom.
Hva sier vi til en kvinne som er voldtatt mer enn 500 ganger, systematisk, hver dag gjennom et helt år, med barn og familie som vitner? Det er ikke mye å si, men vi kan lytte og lese, selv om sannheten er stygg, grotesk og umenneskelig.
Jasmina vil fortelle for å få en følelse av rettferdighet. Hun har tatt den modige reisen til krigsforbryterdomstolen i Haag også. Krigsforbryterne må få sin straff. Ofrene må få rettferdighet.
Som i så mange kriger er beretningene om krigen på Balkan formet og skrevet av menn. Krigsforbryterne og de militære lederne var menn, anført av Milosevic. Fredsforhandlerne var også menn, anført av amerikaneren Richard Holbrooke.
Men krigens ofre var både kvinner og menn – over 200 000 ble drept. Vi har sett massegravene, men det finnes ikke bilder som beviser voldtektene kvinnene ble utsatt for.
Fordi de også har fryktet for sitt liv ved å si sannheten, er historiene i ukens KK ny historisk dokumentasjon.
At sannheten kommer fram vil ikke gi Jasmina noe nytt liv. Det er for sent, for mye inne i henne er smadret. Men hun bærer likevel på mye håp, simpelthen fordi hun er mor til to barn. Hun kjemper for at barna, Admira og Adnan, skal ha noe mer enn et suppekjøkken å gå til.
Bosnias voldtatte kvinner kan aldri bli helter. Men de kan få oppreisning, en smule verdighet og et lite håp om at barna deres skal klare seg i livet.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
