Som fersk journalist fikk jeg en gang oppdraget med å intervjue mannsrolleutvalgets leder, Jens Stoltenberg. Han hadde nemlig pappapermisjon med sin lille sønn noen uker. Det ble betraktet som en sensasjon, og bilder av pappa Jens og baby Aksel ble trykket i avisene landet rundt. Han var en mann av sin tid! Stoltenberg gikk faktisk inn for lønnet permisjon for menn allerede da.
Går verden framover, eller er det ett skritt fram og to tilbake? Etter de siste rundene om likelønn, vold mot kvinner, foreldrepermisjon og mannspanel, trenger vi en statusrapport. Svarene er avhengig av hvordan vi måler.
Tiden går, ting tar tid. Men det er et nytt momentum nå. Vi kan regne med at fedrene får litt lenger permisjon – det er sterke krefter som drar i den retningen. Vi kan også forvente at mødrene får beholde hardt tilkjempede rettigheter – ingen vil våge å lovfeste at kvinner skal tilbake på jobb etter seks måneder, midt i ammingen. Slaget står om hvor mye staten vil betale, og om arbeidsgivernes evne til å innrette seg fleksibelt. Aldri før, i moderne tid, har vi vært så bevisste på hvor viktig både mammaer og pappaer er for de aller minste.
Ja, det er langt igjen. Men vi må feire noen seirer også. Det er grunner til at forskere ellers i verden interesserer seg for den norske kvinnens posisjon og den skandinaviske, feminiserte samfunnsmodellen. Vi trenger ikke å oppsøke kvinneundertrykkende regimer for å oppleve slående kontraster. Det holder å reise til USA. KKs reportasjeteam på tur til California forteller om en helt annen verden, der likestilling er lysår unna. Amerikanske Amy kjenner bare mødre som er hjemmeværende på heltid med barna. – Jeg kunne tenke meg å gå tilbake til arbeidslivet en gang. Men det er lenge til. Minst ti år, sier hun.
Når vi leser om Amy og amerikanske kvinners hverdag, er det også lettere å forstå det store spørsmålet i valgkampen: «Is America really ready for a female president», er USA virkelig klar for Hillary Clinton? Hennes historiske valgkampreise handler mye om kjønn, og om klasse og maktstrukturer i USA. Fordi så mye fokus har vært rettet mot det turbulente ekteskapet med eks-president Bill Clinton, er dette lett å tape av syne.
På 1990-tallet kom feministen og journalisten Susan Faludi med brannfakkelen «Backlash», et knallhardt oppgjør med kvinnediskriminering i USA. Hun påviste et stort tilbakeslag for kvinner i arbeidsliv og samfunn. Om Hillary Clinton blir valgt til president, kan vi fastslå at også amerikanerne tar et stort sprang. Det vil varsle en ny tid. En kvinnelig president vil ha stor betydning, ikke bare for amerikanske kvinner, men også ellers i verden. Tar vi et nærhistorisk blikk her hjemme, ser vi også tydelig at mye har skjedd.
Kvinnerevolusjonen er den største samfunnsendringen i vår tid. Berit Ås, som vi møter i ukens portrett, fortjener applaus på 80-årsdagen. Hun gikk foran. Det er sant at feministene på 1970-tallet både var harde og kompromissløse, men de fikk til resultater og større rettferdighet i samfunnet. Det ble tatt store sprang, og i 2008 bør det være lettere for oss å se storheten i kvinnekampen, om enn noen av parolene var sære. Kvinner som Berit Ås fortjener en ærerik plass i historien. De kjempet fram store og viktige reformer, som vi har glede av hver dag.
Samtidig synes jeg det er godt og befriende at den nye feminismen er mykere og mer inkluderende. Moderne menn kan komme til å spille en avgjørende rolle for veien videre. Kvinner og menn er ikke motpoler, men står mer sammen om sentrale verdier. Slik sett kan vi se lyst på det.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
