Spørsmål: Jeg er en jente på 22 år. Jeg er alenemamma til en gutt på tre år. Jeg har vært alene i to og et halvt år nå. Jeg studerer fulltid på førskolelærerutdanning, samt at jeg har jobb annenhver helg. Men jeg har mistet lysten på alt... Det eneste som får meg til å stå opp, er min sønn.
Problemene ble enda tydeligere i sommer, da jeg hadde fri fra skolen. Dette skulle være en fin tid skulle man tro, men jeg ble bare enda mer deprimert. Til slutt begynte familien min å reagere, jeg smiler ikke lenger, og de bemerker hele tiden at jeg er blitt så tynn. Mamma tok kontakt med min fastlege, og der var jeg et par ganger, før han sa at han ble veldig bekymret for meg.
Jeg ble henvist til en psykiater, men har ikke lyst til å gå. Men innerst inne vet jeg at jeg må. Jeg driter i meg selv, men jeg har en gutt som trenger mammaen sin. Litt av et dilemma. Jeg mener selv problemet ikke er så stort, men familien rundt meg er bekymret... Hva skal jeg gjøre?
Fortvilet
Svar: Du er ung, men sitter med et stort ansvar og mye hverdagsforpliktelser. Det er ikke rart at du er utmattet. Kanskje har du ikke hatt tid og overskudd til å kjenne etter hva du selv trenger og har lyst til. Kanskje det er lenge siden du har gledet deg til noe?
Sannsynligvis er du blitt god til å organisere og å komme deg gjennom hverdagene på en fornuftig måte. Men så har kanskje meningen med det hele forsvunnet litt for deg? Når meningen med det vi gjør forsvinner, blir det ikke morsomt selv med ting vi ellers gleder oss over, som for eksempel en ferie. Ferietid er ingen god tid hvis du ikke har det godt fra før. Når dagene ikke går med til full organisering merker du virkelig om du har det bra eller ikke. Mange krangler aldri så mye som de gjør i ferien, og mange føler seg som de verste foreldrene nettopp når alt skulle være idyllisk og bra. Uten en grunnleggende følelse av at ting er greit i livet ditt, hjelper det ikke med all verdens luksusferie.
Du kjenner at du ikke har det bra, men synes likevel ikke det er grunn nok til å be om hjelp. For hva skal du be om? Den depressive likegyldigheten har nok tatt et godt grep om deg.
Kanskje er du for sliten til å orke å reflektere så mye over hva du trenger hjelp til, og hva du ønsker deg annerledes. Og kanskje har du ikke noe særlig tro på at det vil hjelpe deg så mye å snakke om det heller. Ganske typisk er det familien din som er mest bekymret akkurat nå, og som viser det største engasjementet i at du skal få det bedre. De ser en forskjell hos deg. Det er ikke typisk deg å være nedfor.
Så hva gjør vi når de depressive kreftene har fått overtaket? Når vi virkelig trenger å komme opp av hengemyra, men har minst krefter til å ta fatt på akkurat det? Da må vi begynne i det små. Jeg får lyst til å spørre deg helt banalt: Hvordan spiser du? Sover du? Hvordan tar du vare på deg selv? Det er typisk at det skorter på overskuddet og lysten til å spise og stelle seg når du er deprimert. Likevel er det viktig å ikke droppe nettopp dette. Når du slutter å spise og ordne deg, dras du bare lenger ned. Vi trenger disse banale aktivitetene for å holde energien oppe.
Dessuten trenger du avlastning. Aller helst burde du ha en fast og forutsigbar barnefri tid. Jeg vet ikke om du har noen rundt deg som du kunne be om akkurat dette. Det virker som om foreldrene dine er engasjert og opptatt av hvordan du har det. Hvis de har tid og mulighet til det, kunne de gitt deg en frikveld med jevne mellomrom, for eksempel hver eller annenhver uke? Du trenger å vite at akkurat da og da, etter en fast rutine, får du fri uten å måtte be om det hver gang, og uten å ha noen spesiell grunn.
Da kan du begynne å planlegge å gjøre andre ting enn bare de fornuftige. Bare slik kan du få litt fritid, slik at du etter hvert får lyst til å gjøre noe annet. Men det kan ta tid. Du trenger jevnlige pauser over lengre tid for å hente krefter igjen. Det hjelper ikke med en ferie. Du må puste i hverdagen din, for det er her du skal leve de fleste av dagene dine. Etter hvert vil du begynne å huske hva det var du likte før – hva som pleier å motivere deg. Kanskje får du til og med spontant lyst til å gjøre ting. Da vil du kjenne igjen deg selv, slik du var før. Og da vet du at du har kommet ut av den tyngende tilstanden som har grepet om deg akkurat nå. Lykke til!
Hanne Weie Oddli
Psykolog
hanne@kk.no
