Onsdag døde statsminister Jens Stoltenbergs mor, Karin Stoltenberg (80). I januar i år fikk KKs journalist Ingvild Kjøde og fotograf Charlotte Spetalen møte og intervjue Karin og Jens Stoltenberg sammen i forbindelse med morsdagen.– Ei klok og varm kvinne tok imot oss i heimen sin og fortalte om sitt liv som mor. Eg er svært takknemlig for at de delte med oss, Karin og Jens, sier Ingvild Kjøde. Her er hennes intervju med mor og sønn.

Mammas gutt

En stund var mamma Karin Stoltenberg bekymret. Ville Jens slutte å stamme? Ville han få selvtillit? Men én ettermiddag så hun skolegutten sin i et helt nytt lys. – Det bildet er tatt rett etter at vi bodde i California. Der hadde vi en liten hage, hvor Jens gikk rundt og kysset blomstene, sier Karin Stoltenberg.Ved siden av henne, i denne dype, myke sofaen, i dette dunkle, trygge lyset, sitter Norges øverste sjef, Jens Stoltenberg. Fem etasjer lenger ned, en mannsalder tidligere, løp Jens rundt i gatene og spilte fotball, sloss og hektet seg på passerende busser. Ennå kjenner han følelsen av å komme hjem idet han runder hjørnet inn til foreldrenes bygård på Skillebekk.

Slet med å få kabalen til å gå opp

Og her sitter han altså nå, pen i tøyet, på vei fra et møte, til et møte, mens mor Karin smiler over et svart-hvitt bilde. En strålende, liten gutt med tåteflaske i skyveseng. – Når jeg ser dette bildet, tenker jeg på en veldig, veldig blid og søt gutt, sier Karin.En foregangskvinne for norsk likestilling, og statsministerens største inspirator, men akkurat nå bare en mamma som mimrer. Jens ler, litt flau, og legger til et «ja, ja» med dyp røst. Mor har talt. Han er tross alt bare sønnen i huset.Norge, tidlig 70-tall: Trebarnsmor Karin jobber hardt med å få kabalen til å gå opp. Jobb, barn, reiser. Rene gulv og mat på bordet. På morgenene tar Jens og søstrene skolesekken på ryggen, går ned til Nationaltheatret og tar trikken opp til Hovseter hvor Steinerskolen ligger. Helt siden første klasse har de gjort det. Jens trives på skolen, og har mange venner.

Derfor ble hun så stolt

En dag kommer Jens fortvilet hjem. En gutt i klassen er blitt mobbet av en lærer. «Hadde det enda vært meg de mobbet. Jeg kunne tålt det!» farer han opp til moren. Den dagen ser Karin noe hun liker godt. Hun ser at sønnen forsvarer andre.– Det gjorde inntrykk. – Var du stolt?– Vi var veldig stolte. Jens var veldig hensynsfull og snill overfor sine venner, og overfor oss. Det var vi stolte av.

Stammet i småbarnsårene

Lenge var Karin bekymret. Jens slet med stamming i småbarnsårene, og siden Karins far også stammet, visste hun godt hvor hemmende det kunne være.– Vi bodde i Jugoslavia fra Jens var to til fem år, og da snakket han tre språk. Serbisk på gaten, norsk hjemme og engelsk i barnehagen. Det gikk kjempefint, han kunne snu på en femøre alt ut fra hvem han snakket med. Men han stammet en god del, så jeg oppsøkte en barnelege. 'Hvor mange språk snakker gutten?' spurte han. 'Bare tre, og han blander aldri', svarte jeg, stolte moren. 'Nå ja, vent til han plukker av seg to av språkene, så går nok stammingen over,' sa legen. Han fikk rett, selv om statsministeren akkurat nå sitter i foreldrenes stue og leter litt etter ordene. – Jeg opplever jo min barndom som veldig sammensatt, jeg hadde det trygt og godt, men ... jeg stammet. Det husker jeg som veldig vanskelig og slitsomt. Det tok mange år før jeg ble glad i matematikk og skolefag. For meg var det et stort sprik mellom det jeg trodde jeg skulle bli, og det jeg faktisk ble.

Tok tid med selvtilliten

Karin forteller rolig: – Det tok tid før Jens fikk selvtillit. Han har en søster, Camilla, som bare er 13 måneder eldre. Og da Jens fylte tre år, gråt han og sa at han ville ikke bli tre år, for det hadde Camilla akkurat vært, og han visste godt at så flink som henne kunne han aldri klare å bli. Lille Jens fortsatte å insistere på at han var to år helt til fireårsdagen sto for døren.– Så slapp han det forferdelige ansvaret med å skulle være flink, sier Karin.– Hva tenke du som mor, da?– Vi var faktisk litt bekymret, og det var nok en fordel at han gikk på Steinerskolen, hvor det ikke ble ventet noen akademiske prestasjoner mens de var små. De drev med andre ting.Her tar husets sønn ordet fra sidelinja:– Jeg drev mye med teater, og det var jeg ganske flink til.– Ja, det var du.– Hva hadde du tenkt om noen hadde sagt da at din sønn skal bli statsminister?– Det hadde jeg vel ikke trodd noe særlig på, sier hun nøkternt.

Politisk forbilde

Men Jens hadde en politisk arv å forvalte, og da han ble statsminister var det nettopp sin mor han trakk fram som politisk forbilde. Diskusjonene med henne, arbeidet hun gjorde og rådene hun ga påvirket mer enn noe annet. Da Karin jobbet i Barne- og familiedepartementet fikk hun i oppdrag å utarbeide en familiepolitikk, uten at noen visste helt hva det var. Men Karin, som selv jobbet i et arbeidsliv der barna ikke skulle merkes, kjente behovene på kroppen. Hun er på mange måter den vi kan takke for barnehagen og foreldrepermisjonen.

Om livet som utearbeidende mor

– Hvordan var det å være utearbeidende mor på 60- og 70-tallet? – Veldig slitsomt. Vi hadde en del hjelp i huset, og uten det skjønner jeg ikke hvordan det skulle gått rundt. Det var få barnehager og skoledagen var veldig kort, og jeg hadde stadig dårlig samvittighet. Min generasjon kvinner hadde i tillegg arvet mye fra våre mødre om hvordan ting skulle være hjemme. Det skulle bakes sju slag til jul, og det gjorde jeg, i mange år.Jens nikker: – Ja, det gjorde Karin.– Og det er jo helt vanvittig å tenke på. Jeg ble jo helt utslitt av det, og ingen hadde noe glede av det heller.Jens er ikke helt enig i at ingen gledet seg.– Jeg hadde jo en viss glede ... eller. Nei, det er helt uforståelig at man kan ha mer enn fulltids jobb og bake sju sorter kake til jul.

Om anger og nostalgi

Karin fortsetter: – Og det var ikke bare jul, det var standarden i husholdningen. Hadde du middagsgjester, skulle du helst vaske gardinene på forhånd. Jeg misunner dem som er unge nå. De gjør mye mindre husarbeid. Og det er bra. – Jens har tidligere sagt at han synes det er nostalgisk at barna hans blir voksne. Har du også følt det slik? – Nei, jeg har ikke det. Jeg har alltid syntes at det ble bedre og bedre. Jeg har aldri vært så flink med bitte små barn, og jeg syntes det ble mye mer spennende, jo eldre de ble. – Når du tenker tilbake på de mest hektiske årene, er det noe du angrer på? – Det er mye man angrer på i livet, men jeg tenker mer på hva jeg kunne gjort annerledes. Av ulike grunner kom jeg sent i gang med jobbing, først da jeg var 34 år. Da jeg omsider kom i gang, tror jeg nok at jeg forsømte barna. Jeg vet ikke om anger er det rette ordet, men jeg skulle nok ønske jeg kunne gjort det annerledes. Jens setter seg fram i sofaen, og tar ordet. Kontant. – Jeg opplevde det ikke slik. Jeg opplevde alltid at foreldrene mine var der for oss. Den frie oppdragelsen i det stoltenbergske hjem, tenkte ikke Jens mye over. – Det er i ettertid jeg har skjønt at vi hadde det ganske fritt. Og friheten medførte mye bra. Vi ble ganske flinke til å lage mat, og den dag i dag har jeg glede av en spagettisaus med sjampinjong og paprika, som jeg kan lage i blinde utrolig raskt. Vi hadde nøkler rundt halsen og gikk alene til barnehage og skole, men det var ikke bare vi som gjorde det. Vi gikk i flokk. Det var en annen tid. Det var forrige århundre, sier Jens og ler lett.

Fri oppdragelse

– Var den frie oppdragelsen et bevisst valg, Karin? – Delvis valgte vi det bevisst, og delvis var det nok en dyd av nødvendighet fordi Thorvald og jeg hadde det så travelt. Jens Stoltenberg som tenåring: Midtskill, høye kinnbein, svart hår og ung glød i blikket. I disse årene var Jens svært lik sin mor. Én gang da Karin kom inn i et rom hvor sønnen satt, tenkte hun: «Hva, er jeg her allerede?» I dag blir Karin glad av å tenke på tenåringen Jens. – Han gikk alltid med en svær filthatt, han fikk til og med lov å ha den på seg i klasserommet for den var så viktig for ham. Karin snur seg mot sønnen som sitter i stram dress i sofaen hennes. Og kanskje savner hun tenåringen Jens litt når hun sier: – Og så mistet du hatten. Den blåste av deg på Hvaler-fergen, og så hoppet du etter. Statsministeren nikker. «Ja, ja». – Da du fortalte oss at du hoppet, ble vi litt satt ut, men ellers trodde vi aldri at du gjorde noe som vi ikke ville satt pris på.

Gjemte ulltøyet

Skal vi tro Karin, var sønnens tankegang enkel: Det de ikke vet har de ikke vondt av. Og slik fant førsteklassingen Jens sin helt egen metode for å slippe ullundertøy. – Du kunne ikke fordra ull helt inn til kroppen, men i stedet for å lage noe spetakkel, kledde du på deg hver morgen. Og når du var kommet rett utenfor, tok du av ullundertøyet og gjemte det bak en transformatorboks. Før du kom hjem, tok du det på igjen. – Du ble ikke kald da, Jens? – Jo, jeg frøs da jeg kledde av meg og på meg. Jeg frøs jo. – Gjorde du det for å slippe krangel? – Jeg husker ikke akkurat det, men jeg tenkte at det var en enkel måte å bli kvitt det ulltøyet på. Karin tenker høyt: – Det falt meg inn akkurat nå at noen i media beskylder Jens for å være konfliktsky, men jeg tror det er en kjempefin egenskap. Det er nok av folk som lager og oppsøker konflikter. – Hvilke andre egenskaper hos Jens setter du høyt? – At han er så varm og saklig. Og usentimental. Det vil si, han er sentimental, men han viser det ikke, i hvert fall ikke i utrengsmål. – Hva har din mor betydd for deg, Jens? – Mye. Hun er min mor. Hun har vært med på å bestemme hvem jeg er, og forme meg som menneske og som politiker. Jeg har lært mye av henne om å være engasjert i samfunnet. – Hvilke egenskaper hos Karin setter du høyest? – Kombinasjonen av varm kjærlighet og lynskarpe analytiske evner. Det er ikke så mange mennesker som kombinerer det å være varme og kjærlige med en så skarp evne til analyse og egentlig iskald ærlighet i forhold til store og små spørsmål, og det imponerer meg. Og så er hun svært belest, og det er jeg litt misunnelig på.

Her jeg hører til

– Hva skjer med deg når du kommer inn døra hos foreldrene dine? – Her føler jeg meg veldig hjemme. I disse veggene sitter en viktig del av mitt liv, familiens identitet og historie. Jeg har bodd lenge borte, men føler likevel at det er her, i dette strøket, jeg hører til. Jeg tenker at jeg er midlertidig et annet sted, men det er her jeg kommer fra. – Og hva tenker du Karin, når Jens kommer? – At vi ikke skal snakke så mye politikk, for et eller annet sted må gutten få fred.