Da jeg var ung og fager (nuvel) på slutten av 80-tallet, kom de første advarslene om ozonlaget. Drivgass i hårspray- og deodorantflasker kom til å bokstavelig talt drive oss i grava, og grava kom til å være et hull i en ødelagt jord. Miljøtrusselen var enorm. Jeg måtte med tungt hjerte si farvel til hårsprayen med 70-tallsblondinen på flasken og knallgul kork, all den tid jeg ikke ønsket å værer ansvarlig for hjemplanetens snarlige undergang. Det var skumle saker, og jeg ble grønn. Med flatt hår.
En innrømmelse: helgrønne folk skremmer meg litt. Jeg beundrer dem på et vis, men de skremmer meg. Det virker så overveldende å skulle oppvise et genuint og ekte engasjement i for eksempel søppelsortering. Der jeg bor, har vi en papircontainer, og dét er eneste mulighet for å være miljøvennlig i heimen. Jeg vet ikke hvor min nærmeste miljøstasjon er. (Ikke at det betyr at jeg kaster malingsrester i søpla, i stedet blir hele sulamitten stående i boden og samle støv. Jeg er usikker på om man redder kloden på det viset.)
Det er dog ikke bare innenfor miljøengasjementet at du skal gi deg selv tilhørighet til en spesiell farge. Du kan være politisk blå, rød eller grønn, for eksempel. Personligheten din kan også ha sin egen farge. Selv er jeg koksgrå, sånn i det store og det hele. (Jeg kunne sagt svart, men det er nok forbeholdt emo-kids og satanister.) Jeg kjenner opptil flere oransje folk, som er flammende engasjerte i dette og hint. Tyggis-tenåringer er rosa, og BI-kidsa er lyseblå. De fleste politikere, uansett fargekoding på partitilhørigheten, vil jeg anse for å være skittenbrune. Sunnhetsentusiastene? Grønne, spør du meg.
Det er et fargerikt fellesskap, på så mange vis. Uansett om vi har irrgrønt pågangsmot i miljøsaken eller ei. Noen barn er brune, noen barn er blå. Og noen barn, som undertegnede, er altså koksgrå. Dog ikke lenger med flatt hår, siden det nå finnes fine, mer miljøvennlige måter å fordele deodorant og hårspray på enn det gjorde da jeg var grønn tenåring. Dessuten kaster jeg papp i parpircontaineren og leverer elektriske dingser som ikke virker mer i butikken. Det er da noe. Har du lyst til å bli friskere i fargen, er KK denne uken bladet for deg. Helt sant.
P.S: Uansett hvor redd jeg er for de helgrønne, blir jeg likevel mest skremt av beige folk. De skremmer meg ordentlig. Men det kan vi snakke om en annen gang.
Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no
