Jeg ser henne ofte for meg når det nærmer seg jul: Lucina, den vakre jenta jeg møtte i de iskalde fjellene i Kaukasus. Hun var 16 år, blåfrossen, alene og på flukt fra krigen. Bak Lucina lå spøkelsesbyene, bombet til ruiner. Foran henne lå endeløse snødekte veier og fjell. Jeg var en av de første vestlige journalistene som kjørte den halsstarrige veien fra Armenias hovedstad Jerevan opp til den lille enklaven Nagorno Karabakh.
Som henne var også jeg engstelig, men bare for om fotografen og jeg fikk passere de militære sperringene. Lucina hadde mer å tenke på, etter at hjemstedet ble smadret av rakettangrep. Hun satte sitt håp og sin lit i å finne bestemor, og å kunne bo hos henne.
Det er gått mange år siden møtet med Lucina. Jeg rakk å gi henne mine gamle vanter, det var alt. Men bildet av henne sitter på netthinnen, som vår tids piken med svovelstikkene. Hun minner meg om den virkeligheten som gjelder for millioner av mennesker. Det er ikke krig i Kaukasus nå, men jeg leser at flere hundre tusen mennesker fortsatt er internt fordrevet, så lenge etter.
Nye kriger og konflikter er kommet til. For ofrene er det samme sak, overalt. Historien gjentar seg. Akkurat nå er det mødre og fedre i Irak eller Darfur som bekymrer seg for om barna deres vil vokse opp. Ethvert nyfødt barn er et lite mirakel, et barn født i krig er et enda større mirakel. Lille Mustafa som vi møter i denne ukens KK, kom til verden da det raste som verst på sensommeren i Libanon.
KK fikk være med på familiens nervepirrende reise. Det er en historie som ikke peker på krigens årsaker eller skyld, men på konsekvenser for menneskene som lever i spenningsfeltet.
Skjebnen ville at vi rett før jul også skulle få til et lenge ønsket intervju med Rosemarie Köhn, som nå tar av seg bispekappen. Hun er også et barn av krig, og forteller i ukens portrett sin egen, personlige historie.
– Jeg forsto veldig raskt at det var feil å ha tysk aksent, som hun sier. For Rosemarie Köhn ble barndomsopplevelsene livsbestemmende. Slik ble hun en kvinne med sterk tro, men også med liberale og rause holdninger. Hun skapte norgeshistorie da hun ble ordinert som vår første kvinnelige biskop i 1993.
Og i sin gjerning har Rosemarie Köhn fått kjenne at det koster å kjempe. Hun har betydd mye for svært mange. Om vi tror eller ikke tror, står det enorm respekt av mennesker som er villige til å sprenge murer for det godes idé.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
