Jeg må innrømme at jeg ikke helt klarer å begripe dette her. Jeg mener; noe av poenget med Norge er at vi har reelle årstider, at vi opplever lekne vårdager, sterksvette sommerkvelder, vakker høstskumring og - jepp, du gjettet riktig: kalde vintre hvor det faller ned sånne hvite ting fra himmelen, hvite ting som legger seg i hauger og tepper over landskapet. Det heter snø. Og snø er en del av pakka hvis man bor i Norge.
Derfor forbauser det meg like mye hvert år at vi aldri ser ut til å være forberedt på at det kommer til å snø. Med én gang det første skikkelige snøfallet legger sin klamme hånd over hovedstaden, oppstår det kalde kaos. Trikk, buss og t-bane er sterkt forsinket eller bent fram forhindret fra å dukke opp, biler både med og uten vinterdekk danser ballett på nyglatte veier og skaper kork, folk tryner og brekker lårhalsen og alle ser ut til å ønske seg til Syden et sted. Snø. Huffamegdagitt.
Skjer det en automatisk fordumming av folket idet det begynner å snø, eller glemmer vi bare dette her hvert eneste år, slik kjipe kjærester kan komme til å glemme bursdager selv etter å ha feiret 10-15 av dem sammen med deg? For å si det som fjortisen jeg gikk bak på Oslo City her en dag: «jeg mener, hallo, lissom, jeg bare DUH, ikke sant?» Det uttrykker perfekt hva jeg mener om saken, faktisk.
Det står for meg som fantastisk ironisk at mennesker som sies å være født med ski på beina ikke takler litt snø. I tillegg til de imaginære fødselsskiene, har vi glattkjøring som en del av førerkortopplæringen, skidag på skolen, snø hver vinter og en iskald, snøtung vinterolympiade fra 1994 som fremdeles flagges med stolthet på skilter og bannere i Mjøs-regionen. Vi er et kaldt folk. Men dette med snø kan vi ikke noe med.
Det er så morsomt at jeg ville ledd av det om det ikke hadde vært så teit. Jeg mener, hallo liksom, jeg bare DUH, ikke sant?
Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no
