Det er nå snart fem år siden jeg satt ved sykesengen til faren min og holdt ham i hånden da han døde av kreft. Sykdommen hadde redusert ham fra min elskede pappa til et blekt spøkelse i løpet av bare noen få måneder, og nå lå han der og forsvant. Alt som var ham var borte for lenge siden, det var bare skallet igjen - men det er rart med oss mennesker; så lenge det pustes, håper vi - på tross av at vi vet hvor det bærer. Og selvsagt ble det slik at det var i det øyeblikket da han trakk pusten for siste gang, i et slags siste sterkt sukk, nærmest med et overrasket uttrykk i ansiktet, for så ikke å puste igjen noensinne - det var da sorgen slo inn. Det var da vi knakk i to, alle sammen, det var da jeg satt hysterisk gråtende i en sykehusgang og kjente meg fylt til randen av fortvilelse som ikke ville slippe. Og det var da jeg forsto at dette kunne skje meg også.
Kreft er så overveldende. Sykdommen kommer i så mange former, sniker seg innpå oss og snur alt på hodet. Vi lammes av hvor redde vi er for disse cellene som plutselig ikke oppfører seg som de skal, deler av vår egen kropp som plutselig vender seg mot oss og angriper. Vi knytter så mye frykt til denne sykdommen at vi gjerne velger den aller enkleste løsningen - å ikke tenke på det i det hele tatt. Selvsagt orker vi ikke å stirre vår egen dødelighet i hvitøyet hver eneste dag; vi skal leve, vi skal glede oss, vi skal kjenne at vi finnes. Kan vi i det hele tatt gjøre det hvis vi anerkjenner at dette kan skje oss?
Det har gått fem år siden jeg innså at det kunne hende meg i en eller annen form, og jeg skal være helt ærlig: jeg har ikke noe svar på hvordan man lever i balanse med denne frykten. Innimellom svelges jeg fortsatt av redsel for at jeg, eller de som står nær meg, skal måtte gå i kamp - og tape. Og mellom disse studene velger jeg å tenke så lite på det som overhodet mulig. Damene i KK denne uka, derimot, har hver for seg funnet en formel for å leve. Det beundrer og respekterer jeg med alt som bor i meg.
«Nå har jeg en like fair sjanse som alle andre,» sier Anne Merethe. Det er alt hun har bedt om. En fair sjanse. Ikke et mirakel, ikke magi - bare en fair sjanse. En sjanse til å føle glede, til å leve, til å tro på at hun kan bli en gammel dame. Hun har funnet det jeg leter etter - balansen mellom å vite hva som kan skje, uten å la det styre alt. Jeg leser eselører på KK-et mitt og håper så inderlig at alle andre som leser om disse damene også kan føle det samme: at håpet alltid, alltid er større enn frykten for den som vet hva som kan skje - hvis vi vil det slik.
Jeg vil det slik. Jeg vil være opplyst uten å være redd. Nå, etter å ha lest KK i filler, føler jeg meg litt bedre i stand til det. Takk, damer. Takk for at dere har lært meg noe om balanse.
Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no
