Det står seg ikke til å nekte at de forrige generasjoner kvinner var opptatt av litt andre ting enn vi er i dag. Ikke at man kan klandre dem for det, det sier seg selv at man for eksempel kan finne på å bli temmelig fokusert på hus og hjem når man selv på skolen får beskjed om at alle kvinner skal bli husmødre. Min kjære farmor - den kuleste dama i verdenshistorien - var for eksempel opptatt av å være en god vertinne. Ved en minneverdig anledning fikk hun for eksempel beskjed om at hun ville få gjester om en time, og måtte vri hjernen temmelig hardt for å fylle rollen som god vertinne, da det ikke fantes så mye som en kakesmule å servere. Løsningen ble å ta det kvarte brødet i brødboksen, skjære det opp i de tynneste skivene verden noensinne har sett, dynge dem ned med pålegg og smilende be gjestene om å forsyne seg så mye de orket - det var mer der det kom fra (ren og skjær løgn). Man må bare digge en dame som kan få et kvart brød til å ligne på overflod.

Ingen fortalte meg at jeg skulle bli husmor da jeg vokste opp, men jeg lurer på om det kanskje er littegranne genetisk? Ingen som så rommet mitt da jeg var tenåring vil tro dette, men jeg blir ordentlig glad av å ha et ryddig og rent hjem. (Det betyr ikke at det alltid er rent og ryddig hjemme hos meg, riktignok, det er da grenser for hva slags evner man skal besitte.) Jeg baker brød og koker kraft og lager syltetøy, og tillater aldri gjester å hjelpe til med noe som helst annet enn å spise og drikke. Jeg har ennå ikke nådd farmors zenmester-nivå og fått et halvt brød til å se ut som en buffet, men så lever vi da også i andre tider. Får jeg besøk om en time, kan jeg svinge innom Deli de Luca.

Jeg har alltid sagt at min livsambisjon er å bli så rik at jeg kan kjøpe et kjempehus, gi alle mine favorittmenn hver sin leilighet og samle dem alle til tre måltider om dagen på en gigantisk kjøkken hvor jeg skal svinge med sleiva dagen lang og være tvers gjennom lykkelig. Jeg blåser i hvor politisk ukorrekt det måtte være; faktum er at jeg blir ordentlig, grunnleggende glad av å dille rundt i heimen.

Det betyr ikke at det er det eneste jeg vil gjøre med livet mitt. Det betyr ikke at jeg vil være underdanig, barføtt og konstant gravid, melde meg ut av samfunnsdebatten, tjene latterlig lite, gi opp min selvstendighet eller innordne meg. Det betyr ikke at jeg ønsker meg tilbake til 50-tallet eller så heller, det betyr bare at jeg liker å gjøre noen av de samme tingene som de tidligere generasjoners husmødre var nødt til å drive med. Hvis det er ukorrekt, så gi jeg blaffen i det. Jeg liker min husmorgjerning - og jeg har lært av de beste.

Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no