Spørsmål: Jeg gjemmer på en hemmelighet som jeg overveier å avsløre. Saken er at min mann og jeg skal skilles. Vi har vært gift i mange år. Det kom som et sjokk på meg da han plutselig fortalte at han hadde hatt et forhold til en annen kvinne i et par år, og at han nå ville flytte sammen med henne. Riktignok hadde han virket noe fraværende på hjemmebanen en stund, men jeg trodde det hadde med en presset jobbsituasjon å gjøre. Godtroende som jeg var, lot jeg ham være i fred. At det også ble en del sene kvelder, vakte ikke mistanke hos meg. Vel, den lammelsen jeg følte etter sjokket har begynt å gi seg. Nå kjenner jeg at jeg blir mer og mer rasende. Jeg er lurt, ført bak lyset, rett og slett utnyttet. Mannen jeg elsket, var en annen enn den mannen jeg nå skal skilles fra. Faktisk er jeg blitt full av stygge hevntanker, noe jeg skammer meg over. Like fullt er jeg ikke fremmed for å hevne meg på en måte som vil ramme ham hardt, og det er her jeg trenger en fornuftig kommentar. Saken er at min kommende eksmann og jeg har en sønn som tror at min mann er hans far. Sønnen ble nemlig unnfanget ved inseminasjon av sæd fra ukjent sædgiver for 21 år siden, etter at min mann og jeg i flere år hadde forsøkt å få barn. Det viste seg at min mann hadde så dårlig sædkvalitet at det var utenkelig at han kunne bli far. Vi var den gangen enige om at barnet aldri skulle få vite at han ikke er min manns sønn. Heldigvis var de ikke ulike, så det var aldri noen som fattet mistanke om at han ikke var vårt felles barn, og vi fortalte det heller ikke til noen. Det var et sjokk for min sønn at «faren» og jeg skal skilles. Det har alltid vært et godt og nært forhold mellom de to mannfolkene i familien, noe som selvsagt har gledet meg. Men nå er min sønn sint og skuffet over faren sin. Han har tatt mitt parti, og han ønsker ikke å se faren på en stund. Det er dette som har satt meg på tanken om at tiden kanskje er inne til å la ham få vite sannheten. Den vil sikkert bli vanskelig for ham å fordøye, det er jeg klar over. Han har aldri stilt spørsmål om sin herkomst, jeg er helt sikker på at han aldri har tvilt på at han er vår felles sønn. Men samtidig kan det kanskje være godt å vite at det ikke er hans kjødelige far som skiller seg fra moren. Jeg vet at min kommende eksmann på ingen måte ønsker at sannheten skal komme for en dag. Han har alltid vært kjærlig, og har fulgt opp sønnen sin på en strålende måte. Nå gjør han det han kan for å gjenopprette det gode forholdet. Men jeg er smålig og hevngjerrig nok nå til å ønske at han skal få det like vondt som jeg har hatt det. Samtidig er jeg jo redd for å skade sønnen min. Han kommer til å trenge faren sin framover, det vet jeg. Alle barn har krav på å få vite hvor de kommer fra, er det enighet om nå. Har ikke min sønn krav på det samme?
Sint og såret ekskone

Svar: Jeg er sikker på at du ikke gjør sønnen din en tjeneste ved å avsløre sannheten for ham. Dette kan det vel finnes flere svar på, du spør om mitt. I juridisk forstand er din kommende eksmann din sønns far. Hvem hans virkelige far er, vil
forbli ukjent, så han kan aldri få fullt kjennskap til sin herkomst. Han har aldri tvilt på hvem som er hans far. At han er skuffet og sint nå, vil sannsynligvis ikke hindre at det gode forholdet til faren en dag blir gjenopprettet. Det beste du kan gjøre for sønnen din er å holde din sorg og bitterhet for deg selv, og ikke snakke nedsettende om din kommende eksmann, hvor fristende det enn måtte være. Et av dine motiver for avsløringen er at
farens handling mot deg kan bli noe lettere for ham å ta. Den blir også lettere å ta hvis han slipper lojalitetskonflikten, og hvis du kan være raus nok til å fortelle ham at du ønsker at han ikke skal ta avstand fra faren sin. Et annet motiv du har er hevn. Gjør deg ikke så liten at du lar hevn styre handlingen din. Du aner i virkeligheten ikke hvilke konsekvenser det får for sønnen din at sannheten kommer for en dag. Og du vet heller ikke hvilke konsekvenser det vil få for deg. Så for all del, gjør ikke noe nå, når du er i en vanskelig situasjon, som du kan komme til å angre dypt og inderlig på. Dette rådet betyr ikke at jeg
kritiserer deg for tenkemåten din. Du har lov til å ønske at en fryktelig skjebne skal ramme mannen som har sviktet deg. Tankene dine er tollfrie. Men forsøk å komme deg ut av hevntankene så fort som mulig. Vonde tanker skader deg selv mest. Hovedsaken er hva du gjør. Du kommer lengst ved å oppføre deg ordentlig og anstendig. Da tar du samtidig vare på din egen verdighet, noe som ikke er uviktig. I lengden er det mer ønskverdig å
bli møtt med respekt enn med medlidenhet.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no