Den store drømmen i livet er gått i oppfyllelse for André Granaas. Han ga aldri opp håpet om å få barn. Historien til Norges første enslige adoptivpappa er både rørende og imponerende.
André Granaas visste det ville bli tøft. Mange ville mistenkeliggjøre hans motiver og tenke at mannen må jo minst være pedofil. «Som enslig mann skal du liksom ikke være glad i unger,» som han sier til KK.
Reisen til Kina ble lang, nervepirrende og smertefull. Dette er historien om hvor omfattende prosessen er for alle adoptivforeldre - før de får ja. Flere kvinner jeg kjenner kaller også adopsjon for et uutholdelig langt svangerskap. Men André Granaas er en pionér, fordi ingen mann har gjort dette alene før ham.
Han er en modig og moderne mann. Han er et symbol på at kvinnenes store sprang påvirker mannsrollen. Og Lille Even fra Kina har fått en ny pappa og en ny sjanse i livet.
«At en mann adopterer et barn som ikke er hans eget, er det sterkeste uttrykket vi kan få på at menn definerer farskapet sitt uavhengig av kvinnen,» sier forsker Arnfinn J. Andersen ved Universitetet i Oslo. Barnet kommer først, det viktigste er å være far, med andre ord. Perspektivet er tankevekkende.
På den ene siden utfordres jo barnas rettigheter. Barn har ingen mulighet til å velge sine foreldre, slik vi velger dem. Det kan være tøft å vokse opp som adoptivbarn i et nytt land med andre kulturer også.
Jeg er sikker på at alle som adopterer tenker mye på nettopp det og gir hva de kan gi av kjærlighet og forutsetninger for at barna skal få det bra. Det er ingen menneskerettighet å få barn, bare et inderlig og sterkt ønske.
Men André Granaas utfordrer også kvinnenes etablerte rettigheter. Han vil vise at en mann er like bra og viktig for barna som kvinnene og mødrene. Her rører vi ved en nerve. For mange kvinner har trøbbel med å slippe mannen til – på ordentlig. Vi vil gjerne at han skal ha pappa-permisjon, han skal absolutt stille opp, men er han likestilt i forhold til barna? Eller er det ikke mange kvinner som fortsatt mener de er viktigst og best? Stoler vi virkelig på mannen som omsorgsperson?
En av de store konfliktene i skilsmisser er nettopp hvem som er best til å passe barna. Riktignok rømmer mange menn fra ansvaret, men det er også mange som kjemper for å få lov til å se sine barn.
Menn som tar sin halvpart av omsorgen er også pionerer på sitt vis. De viser både barna sine og kvinnene at de vil og kan.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
