Spørsmål: Jeg er en 28 år gammel jente. De siste tre årene har jeg vært singel. Jeg er akkurat ferdig med høyere utdannelse og er i en jobb som jeg trives med. I tillegg har jeg et stort nettverk rundt meg.
Mitt problem er kvaliteten på forholdet til mine nærmeste venner. Jeg er den eneste single i gjengen, og innimellom føler jeg ensomhet og tomhet. Jeg føler at vennene mine blir mer og mer selvsentrerte og opptatt av leilighet, bil og så videre, og de har utviklet en slags selvtilfredshet som plager meg litt.
Jeg føler at de i svært liten grad reflekterer over at jeg faktisk er den eneste single i gjengen - og at de av og til kunne tatt litt hensyn til dette. De gangene vi treffes, planlegges lang tid i forveien, selvfølgelig nøye avklart med deres kjærester på forhånd. Vi - eller de - har mistet det impulsive som jeg som singel har behov for - gå på byen på impuls eller reise bort på en liten ferie uten mye planlegging.
Jeg har mange ganger tenkt at hvis jeg hadde vært i et parforhold og en venninne av meg var singel, skulle jeg tatt meg litt av henne - og passet på at jeg ikke falt i den selvtilfredse rollen. Jeg får inntrykk av at så lenge vennene mine har det flott i sine parforhold, har de ikke behov for det gjengen ga dem da de selv var single.
Av og til skjønner jeg ikke hvorfor jeg gidder å bli irritert, og ikke bare bestemmer meg for at jeg må godta livssituasjonen min, og at vennegjengens storhetstid er over. Stiller jeg for høye krav til litt forståelse og omtanke?
Ikke-selvtilfreds
Svar: Det kan godt hende at vennegjengens storhetstid er over - i hvert fall i den formen den en gang hadde. Det er få vennegjenger som har så flaks at alle utvikler seg helt parallelt.
En forutsetning for å kunne fortsette i et vennefellesskap er selvfølgelig
at alle har en viss vilje til å strekke seg mot de andre, og se alles behov. Men det er like viktig at vi forsoner oss med hvordan vi selv har det i livet vårt. Hvis ikke vil enhver utvikling hos de andre oppleves truende og gi grobunn for misunnelse. Dette gjelder selvfølgelig både single og etablerte. Disse to livsformene står i konkurranse til hverandre. Vi tvinges til å ta et valg mellom dem, og må avklare for oss selv hva vi har mest lyst til.
Ingen kan hele tiden føle seg hundre prosent sikker på å ha valgt det beste. Hvordan ville livet mitt sett ut hvis jeg tok større sjanser? Eller er det nettopp klokt å finne det gode i det jeg har? Kanskje fordi valget oppleves såpass alvorlig, føler vi lett at vi også må forsvare det valget vi har tatt og innta det du kaller en selvtilfreds holdning: «Andre kan si hva de vil, men jeg er nå i hvert fall kjempefornøyd med livet mitt.»
Det er synd hvis dette utvikler seg til å bli en konkurranse mellom venner. Det vi trenger av dem, er raushet - en følelse av å bli tatt imot og prioritert, også når vi tar ulike valg. Vi trenger en fleksibel innstilling, ikke en følelse av å måtte forsvare oss eller redsel for å bli avvist. Dette går selvfølgelig begge veier. Også dine venner har behov for din raushet.
Det er ikke mye forlangt å be om litt forståelse og omtanke, men du kan nok ikke forandre vennenes prioriteringer. Hvis vennskapet deres skal leve videre, må dere klare å leve side om side med de ulikhetene som finnes i livet deres. Det er en utfordring. Har dere fortsatt noe felles, så kan kanskje andre venner dekke behovet ditt for singleliv?
Hanne Weie Oddli
Psykolog
hanne@kk.no
