Mor og datter. De vakreste og rauseste ordene vi vet når de står sammen. Men en mor, en datter, kan også være hudløse og alene. Forholdet mellom mødre og døtre er stort i litteraturen, i vår bevissthet, i vårt innerste. Tenk bare på Isabel Allendes historier i Åndenes Hus om slektene i Chile og fortellingen om datteren Paula, skrevet med en mammas inderlige kjærlighet til sitt barn- som døde altfor tidlig.
For mange av oss er mamma tryggheten og ankerfestet. Hun er der for oss. Alltid. Men for noen er mamma utrygghet, og den personen som utløser uro, sinne, sorg, fortvilelse. Særlig kan det være slik i relasjoner mellom mødre og døtre der rollene byttes om; når du blir mor for din mamma. I ukens papirutgave av KK forteller «Kristine» om hvordan det kjennes å være sin mors klagemur og instans for betroelser i ett og alt. Kristins store «manndomsprøve» er at moren misbruker hennes lojalitet og grensesetting. Klarer hun å finne sin egen vei, er hun trolig godt rustet for mye i livet.
Da vi vår små, var mamma symbolet på den ultimate nærheten, en betingelsesløs kjærlighet. Den gode mamma gir aldri opp. Hun støtter barna sine fra de skal lære seg å gå, til de svømmer på dypt vann – og uansett hva barnet finner på. Selv hardbarkede kriminelle får støtte av sine mødre, det er tross alt deres egen sønn eller datter. For hvem vil ellers være der?
Men som voksne gir vi ikke mamma eller pappa tilsvarende betingelsesløs kjærlighet tilbake. Det tror jeg er allment. Foreldrene må gjøre seg mer fortjent til at vi stiller opp. Selv om det selvsagt er nyanser i dette bildet, er det viktig å se forskjellen, for først da vil vi være i stand til å sette grenser om det trengs.
Forholdet til mødrene våre kan være spesielt komplisert for norske, likestilte kvinner, mener Line Fallan Sørensen, som har tatt doktorgrad på «moderskap». «Det er i stor grad jomfru Maria som har formet vårt morsideal. Den fromme, omsorgsfulle, oppofrende, aseksuelle og ydmyke kvinnen», sier hun. Et kvinneideal uten egne behov står i sterk kontrast til dagens frigjorte og selvstendige kvinner. Vi er lært opp til å si nei, til å ta plass, være individualister. Er disse verdiene ekstra vanskelige å kombinere med morsrollen?
Mødre som vil være hjemme med barna sine mens de er små, er iallfall et hyppig og engasjerende snakkis-tema blant venner. Noen kan ikke tenke seg å «ofre» alt for barna. Andre er sjeleglade for at de har mulighet til å være hjemme på heltid mens ungene er små. Felles for mange nybakte mødre er at de får sitt livs sjokk av den overveldende oppgaven det kan være å bli nettopp mor. Livet ut.
Selv er jeg så heldig at jeg alltid har hatt et nært og åpent forhold til min mamma, og håper at mine barn vil oppleve det på samme måten. Men jeg vet at dette ikke er noe jeg kan kreve eller forvente.
Ikke kan vi bestille et godt eller langt liv heller. Vi vet ingenting om hva som møter oss rundt neste sving. I ukens portrett i bladet forteller tv-programlederen Christian Strand om det å miste sin mamma. Morens død kom som lyn fra klar himmel. «Det snudde livet midt på dagen og forandret meg totalt», som han sier.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
