Hei. eg har mange spørsmål så svive i hode å det e heilt grusomt av å til. Eg har ein utroli kjekk kjærest, så eg e knall forelska i. han e kjempe snill å respektere at eg isje vil ha sex med han, at eg vil venta. han har hatt sex før å e mye mer erfaren enn det eg er. han seie han vil venta uansett koss lenge å det e jo kjempe bra. når han går får langt seie eg ifra å han beklage det. Men ofte føle eg meg isje vel rondt han for eg føle han heile veien vil klå, som regel allti på brystet någe så eg isje lige at han heile veien jer.eg føle at han heile veien vil lenger å d e isje kjekt å me den følelsen. det blir heile veien ein dobbelkommunikasjon. eg har sagt dette, mn han e skikkeli klåete...eg vil jo isje dompa han for det, mn eg føle mg faktisk isje vel lenger rondt han. hjelp meg. e d bare eg så e heilt merkelige...eg vett isje ka eg ska jer når d isje nytte å sei någe...d kan kansje gå får ei stond men så e han på akkurat på det samma.

Jeg er en jente i begynnelsen av 20 årene, og er sammen med en gutt som er 5 år eldre enn meg.Jeg studerer i en annen by,og han bor i oslo noe som resulterer i at vi er i ett avstandsforhold.Vi har kjent hverandre i snart 2 år.Saken er den at jeg har funnet ut så mye om han den siste tiden,som har knekt meg helt.Jeg trenger hjelp,men er for skamfull til å fortelle andre om hvor dårlig han egentlig behandler meg.Rett etter bursdagen min fant jeg ut at han hadde internettsider hvor han flørtet masse med andre jenter, og gikk over grensen ettersom han spurte de om de hadde kjæreste og overøste de med kompliementer.Kompliementer han aldri hadde gitt meg en gang!På den tiden hadde han fått forfremmelse på jobben,og fortalte det til de da.På en helt annen måte enn til meg,han var sinnsykt stolt og brukte dette til å virke enda bedre.Han skjulte dette for meg i flere måneder.Dette er vel utroskap?Det må nevnes at han sa han var singel.Hvor var jeg da?!Rett før sommerferien fant jeg ut at han før jul hadde sendt ex´en sin en mail.Han hadde visst møtt på henne på byen,og gikk derifra.I mailen han skrev sa han at hun så bedre ut enn noensinne,at det de hadde var utrolig spesielt,og at han fikk helt vondt i magen av å se henne og derfor dro.Hva betyr dette?Vi har nå vært sammen i over 1,5 år.Og han har SINNSYKT mange ting fra henne.Utallige bilder av de to,brev,små lapper,han har spart på alt!!Jeg trenger virkelig hjelp.Jeg er så forelsket i han at jeg er helt blind,når vi har det bra så har vi det så sinnsykt bra.Men hva mener dere om alt dette han har gjort mot meg? Er det jeg som overreagerer?

Hei Hanne og Peder. Nå er det slik at jeg har blitt sammen med en skjønn gutt som bor mange mil unna meg(vært sammen i litt over 3 mnd). Ja faktisk dreier dette seg om 70 mil, så vi må fly til hverandre. Likevel har vi møttes veldig ofte og tilbringet hele sommeren sammen. Men det som gnager på meg er dette med avstanden. Hvor tidlig er "normalt" å begynne å tenke på å flytte sammen? Jeg føler meg litt rar som føler meg litt usikker rundt dette her. Jeg føler at etter 3 mnd er det for tidlig, og det føler kanskje han også. Er det ikke best at han tar initiativet til event. å flytte sammen? Jeg er redd for å virke pågående og skremme han vekk. Han har nevnt at han ønsker at jeg skal se etter jobber der han bor snart. Men jeg tør ikke å spør han når jeg skal starte å gjøre det konkret. Nå høres jeg sikkert ut som en usikker fjortiss, men det er slik at jeg var før i et forhold som gjorde meg veldig usikker på meg selv. Er jeg noe å ha liksom(?). Forstår i blant ikke hvorfor han er så forelsket i meg og ikke greier å gå mer enn max fjorten dager uten meg selv om vi bor så fjernt fra hverandre. Når jeg ikke er sammen med han føler jeg meg usikker og redd for at han skal slutte å like meg. Føler meg helt umoden og rar når det dreier seg om han. Usj... denne usikkerheten. Til og med når han er mindre ivrig med sms nå enn i starten så gjør det meg usikker selv om vi snakkes hver kveld og har jevnlig kontakt. Noen gode råd? Jeg trenger mer guts altså.

hei! Jeg er en jente på 27 år. Jeg lurer på hva er orgasme, hvordan føles det og for man ikke lyst på sex etter at man har fått orgasme?? Grunen til at jeg spør er at jeg tror at jeg aldri har hat orgasme. Jeg vet ikke hvordan det føles. Hva skjer det inne i kropen? Kan dere svare meg på dete?? Jeg er gift og har to barn.Takk for svar.

Nå er ikke alle menn like. Men nå er det slik at det er kjønnsforskjeller i hjernene våre. Og en hører så mye om ting vi jenter kan gjøre som "skremmer" vekk gutter. Noen tips går på det at menn liker å "jakte". Og at vi jenter skal spille litt "hard to get" selv i et forhold. Og vi skal ikke virke trengende, men selvstendige og litt tøffe. Jeg føler litt nå nå at jeg overtolker at min kjære ikke kurtiserer meg like mye nå som i starten. Men dette er vel "normalt". Og jeg vet jo at han er veldig glad i meg. Har dere noen gode råd som kan være litt generelle og gjelde mange menn. Hadde jeg bare fått en oppskrift som gjorde at jeg forstod bedre hva som foregår i hodet til kjæresten min hadde det vært deilig. Men så enkelt blir det jo aldri ;-) Alle råd mottas med takk!

Hei. Dette er nok et vanlig spørsmål blant helt unge folk, men jeg lurer på om dere har noen råd til oss som er litt mer voksne. Mannen min (30 år) får utløsning etter maks 10 sekunder når vi har samleie. Vi prøver ikke å la det bli til et problem, og vi er sammen lenge før vi begynner selve samleiet. Han vil ikke snakke om det, og mener selv han ´bare er sånn´, og at det ikke er noe spesielt som ligger bak. Han har ikke noen synlige problemer hverken av fysisk eller psykisk art. Det har alltid vært sånn for ham, og jeg tror ikke han har tenkt på å få råd eller hjelp, men siden det på en måte ´går utover´ meg også, spør jeg dere. Er det noe vi kan gjøre, uten at han får følelsen av at han ikke er god nok...?

Hei! Jeg er en jente på 22 år, og jeg har vært i det samme forholdet i halvannet år. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en mildt sagt glødende sexlyst, men de siste månedene har noe merkelig skjedd. Kjæresten min er flott og herlig, vi har hyppig sex og et meget godt samliv for øvrig. Er det noe jeg er misfornøyd med i senga, kvier jeg meg ikke for å si "gjør sånn og sånn" eller "jeg føler jeg trenger mer av ditt og datt." Derfor skjønner jeg ikke hvorfor det nå føles som om nervecellene rett og slett har meldt seg helt ut. Jeg spekulerer mye på dette, og de eneste mulighetene jeg kan tenke meg er enten at p-pillene gjør dette ( jeg har brukt Yasmin siden vi ble sammen), eller at det er psykiske årsaker som ligger bak. I den grad noe plager meg, så er det at jeg føler jeg trenger litt mer impulsiv lidenskap, overraskende kyss i nakken og følelsen av å bli skikkelig begjært. Kjæresten min eksperimenter med visse hormoner som påvirker potensen, med den hensikt å få bedre kropp(noe jeg selvsagt har gitt klar beskjed om hva jeg synes om). Dette igjen fører til et kroppspress jeg heller ikke klarer å leve fullt opp til, og jeg har i perioder utviklet en form for spiseforstyrrelse med undervekt som resultat. Det bør nevnes at jeg nå har en sunn vekt, og klarer å fokusere på mer sanne verdier. Alt dette vet han om, for vi har en åpen kommunikasjon og lever tross alt sammen. Nå er jeg fullstendig forvirret, og aner ikke om det er disse psykiske faktorene som har forankret seg fullstendig, til tross for at jeg i dag anser meg som frisk og i et godt forhold. Hva kan jeg gjøre for å 1) Føle at sex er like deilig som det har vært?2) Få ham til å skjønne hva jeg faktisk trenger i senga? Jeg har tross alt sagt det rett ut flere ganger, men det virker ikke som det trenger helt inn.

Hei.Jeg har havnet i det klassiske dilemma der følelsene og intimiteten forsvinner. Vi er et ektepar i begynnelsen av 30 årene. Vært sammen i 11 år, et barn som nettopp har begynt i barnehage, og tidsklemma har omsider blitt en realitet for oss. Men.. Jeg føler ikke akkurat det er det som er problemet. Har vært veldig realistisk og bevisst på at ting vil endre seg når jeg er tilbake i jobb etter permisjon og hverdagen innhenter oss. Det praktiske takler vi sånn sett bra. Problemet er at følelsene for mannen min sakte med sikkert forsvinner. Vi irriterer hverandre, og krangler stadig mer. Jeg fantaserer om å møte andre, og har rett og slett problemer med å jobbe med forholdet. Vi har hatt dårlige perioder før, og jeg skriver jo dette fordi jeg innerst inne vil få det til å fungere. Men jeg er ikke lykkelig med mannnen min. Jeg savner så utrolig spenningen og romantikken. Jeg blir helt fortvilet over å tenke på at jeg kanskje ikke skal få oppleve det igjen. Jeg vet at jeg må starte med meg selv for å få det til å fungerer, men kan dere gi meg tips til hvordan jeg mentalt kan forandre meg slik at jeg evner å gjennomføre det. Jeg trenger å ville det.

Hva er det par gjør på sammen egentlig? Sliter med å finne ting å finne på som passer for begge og som kan være vår greie. Trenger kvalitetstid som går ut på annet en å se film... Tips?

hei! min nye kjæreste har brukt et år på å bli ferdig med sin tidligere samboer og har kjørt et dobbeltspill med meg og henne. Jeg er den offisielle damen mens han besøker henne for sex 3-4-ganger i måneden. Samtidig ønsker hun at de skal finne tilbake til hverandre. Han er helt klar på at de ikke har en framtid sammen og at han følte som person at han måtte bruke den tiden han har gjort for å avslutte forholdet. Han mener jeg kan stole på han nå 100% og at det er meg han vil ha. Han er meget sjarmerende og ettertraktet - så jeg skjønner at hun kjemper. Har han brukt sex for å kontrollere henne(eiertrang) eller er det følelsen av trygghet. Nå skal det nevnes at han sier at han aldri har hatt det så bra med noen kvinne før...vet ikke helt hva jeg skal tro og om jeg skal satse?

Jeg er ei jente på 26 som har en samboer på samme alder. Vi fikk et barn sammen for snart 2 år siden i tillegg til at jeg har et barn fra tidligere forhold.Han gledet seg masse da jeg ble gravid, men da først barnet kom ble det ikke slik jeg hadde håpet. Han begynte å spille dataspill døgnet rundt. Hele tiden. Jeg har håpet i det lengste at det bare var en periode og at han led av en salgs fødseldepresjon. Nå sitter jeg her 2 år senere med en mann som fortsatt heller tibringer tiden på pcen enn med meg og barna. Jeg har hatt mange frustrerte stunder med meg selv og har ofte hatt lyst til å gå. Han jobber (heldigvis) men både før og etter jobb er det spilling på denne helv..... dataen.Likeså med helger og ferier. Døgnet rundt. Eneste gangen vi ser ham er når det er middag. Jeg syntes synd på ungene som har en så uengasjert far. Jeg må tilogmed ha barnevakt når jeg skal noe selv om han er hjemme. Jeg er dritlei av å måtte ta meg av absolutt alt her hjemme alene i tillegg til jobb, og i tillegg til at jeg savner å ha en partner jeg kan være sammen med og prate med og dele ting med. Vi har hatt utallige krangler om dette hvor han sier han skal skjerpe seg, men ingenting skjer. Jeg merker at jeg blir helt ødelagt av dette, men jeg er jo glad i ham og. Hvordan får jeg oss ut av dette?Ble langt dette, men håper på noen råd. Har ikke turdt å prate med noen om dette da jeg syntes det er flaut og unormalt å ha det sånn. Hilsen meg

Hei!Jeg har datet en mann som tydelig gir uttrykk for at han liker å være sammen med meg. Men det er alltid jeg som må ta initiativet til å møtes. Er menn vanligvis utrolig treige på å ta signaler? Hvor lenge skal jeg være den som går inn for å sjekke han opp?

Hei, Jeg holder på å dø av dårlig samvittighet, men jeg vet ikke om jeg bør ha dårlig samvittighet for det her. Kanskje er det ingenting å bekymre seg over, men jeg får nå lett dårlig samvittighet...Jeg har vært sammen med kjæresten min i fire år, og vi har det i grunn veldig bra sammen. Vi har vært samboere de to siste årene, og det er vel bare naturlig at mye av spenningen som var mellom oss før nå er borte. Men jeg er veldig glad i han og vil jo ikke miste han. Men så har jeg da møtt en gutt på jobben som er utrolig morsom, søt, hjelpsom, interessert osv. Han har bøttevis med sjarm og jeg blir helt mo i knærne hver eneste arbeidsdag. Jeg drømmer om ham om natta og gleder meg til å gå på jobb... Det er en flørtete tone mellom oss, og han har hintet frampå at han synes det er synd for ham at jeg har samboer.. Vi snakker veldig bra sammen og har en veldig god kjemi. For tre uker siden spurte han om nummeret mitt, ifb. med en jobbsak. Men jeg tror det var mer en unnskyldning for å kunne spørre om nummeret mitt og melde meg... Så nå har vi sendt mange meldinger fram og tilbake de siste ukene. Vi har ikke avtalt å møtes utenfor jobben, men jeg lurer nå på om det liksom blir neste steg... Men da er jeg jo på vei til å vikle meg inn i noe jeg ikke kan forsvare lett ovenfor kjæresten min..Vi har snakka om at vi begge skal ut på byen på lørdag. Jeg har fortalt ham hvor jeg pleier å gå ut, og han sa at "da får jeg stikke innom og si hei da". Jeg vil jo det, men samtidig ikke. Kjæresten min er dessuten bortreist denne helga.. Så hvor går egentlig grensa for utroskap?? Kjæresten min vet ikke at vi sender meldinger fram og tilbake, og jeg vil heller si det, for det føles jo ikke riktig det jeg driver på med... Samtidig er det så utrolig morsomt og det gir meg så mye spenning å ha denne flørtete tonen med kollegaen min... Og jeg tror han liker meg veldig godt.. Så jeg kan ikke hjelpe for å tenke på åssen vi to ville har vært sammen. Samtidig elsker jeg jo kjæresten min, og vil ikke bytte han ut mot en flørt som kanskje viser seg å være nettopp det... Huff, nå sitter jeg virkelig i klisteret føler jeg...

Samboeren min hevdet han var veldig ryddig før vi flytta sammen og jeg hadde forsåvidt ingen grunn til å ikke tro ham. For det var som regel helt ok hjemme hos han. Problemet er nå, etter bare å ha bodd noen måneder sammen, at det virker som han mener at JEG skal ta klesvasken hans, at JEG skal kjøpe mat og vaske golv og JEG skal re opp senga osv... Dette har begynt å irritere meg ganske kraftig. Har prøvd å si til han at kanskje han kan vaske klærne sjøl, men da sier han liksom bare at når jeg vasker klærne mine, så kan jeg vel bare ta med hans også i samme slengen!!! Hvordan skal jeg få han til å forstå at jeg faktisk ikke er mora hans??!!

Etter å ha født mitt første barn er sexlysten min helt fullstendig borte. Jeg har alltid følt at jeg har hatt mye lyst, noe som kjæresten min har hatt glede av, men nå har han ikke fått seg noe på nesten 4 måneder.. Fordi jeg ikke vil. Det er ikke noe galt med han egentlig, men jeg skjønner bare ikke hvor den lysten ble av og om jeg i det hele tatt orker å finne tilbake til den. Vil den komme tilbake naturlig, eller må jeg ta tak i det her på noe vis? I såfall hvordan?

Har dere noen råd/tips for hvordan man som par kan kommr over at den ene parten har vært utro?

Hei!Vær så snill og hjelp meg, håper så inderlig på svar.Jeg har vært samboer i snart 2 år og har fått 1 barn med kjæresten min.Jeg har det siste året vært plaget med sjalusi og frykt for at han skal bli betatt av noen andre.I nesten enhver sammenheng vurderer jeg "risikoen" for at det skal være noen attraktive jenter tilstede. Det gjør så utrolig vondt å ha det sånn og det påvirker både humøret og selvtilliten..Dette gjør ikke stemningen mellom oss bedre, som i neste omgang bare forsterker frykten for at han kommer til å falle for noen andre. Han er ikke av typen som går mye ut, men når han skal på noe merker jeg en angst med en gang. Det er helt helt forferdelig...Jeg har ikke snakket med han om det, fordi jeg ikke har "noe på han" som skulle tilsi at han kommer til å forstå meg.Jeg tror selv det handler om mitt selvbilde og han kan neppe redde meg ut av denne krisen.Vi har det bra sammen, men jeg savner mer nærhet og bekreftelse, både fysisk og psykisk- noen som også kan påvirke angsten min.. Er jeg ikke spennende for han lenger? Er han lei av meg? Jeg føler jeg gir han bekreftelse i hverdagen, men får ikke samme oppmerksomheten tilbake.Noen ganger vil jeg bare gi F.... og bare pleie meg og ikke bry meg om hva han tenker og skal være med på i fritiden sin Jeg har lyst å bare droppe å være så opptatt av forholdet vårt og av hvordan han er mot meg og andre. Huff Hanne, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har du noen råd for hva jeg kan gjøre? Hvordan kan jeg kvitte meg med disse tankene og denne grusomme følelsen av kontroll og sjalusi?? Blir veldig takknemlig for svar!Hilsen ynkelig og redd....

Hei hei:)Er 29 år og får aldri orgasme når jeg har sex..Er det noe galt med meg??:/Noe jeg kan gjøre for å få det?

Har dere noen tips/råd for hvordan jeg kan "takle" min nye tilværelse? Etter å ha vært kjærester og fått 3 barn sammen var min mann utro med ei utendlansk dame. Vi har vært separert i 9 mnd?