Forestill deg at alle mobiler i verden plutselig ble slått ut. I løpet av sekunder ville all kommunikasjon også bryte fullstendig sammen. Foruten sikkerhetsfaren, ville vi i løpet av sekunder merke hvor totalt avhengig samfunnet er av mobiltelefonen.
Heller ikke sosialt eller privat er det lett å klare seg uten mer enn en time eller to. Mobilen er ikke lenger bare en telefon. Den lille dingsen rommer jo halve livet og iallfall våre spor. Vi har den med oss overalt. Jeg kan ikke forstå annet enn at det må være kombinasjonen av sterke næringslivs- og samfunnsinteresser og våre egne personlige behov som gjør at advarslene om helsefare dysses ned.
For ellers ville forskning på mobilstråling vært betraktet som svært interessant. Da Gro Harlem Brundtland gikk ut offentlig og sa at hun ble syk av mobiltelefoner, mente mange hun var blitt hysterisk. Selv ikke hun som var sjef for Verdens Helseorganisasjon (WHO) ble tatt alvorlig den gang.
Først nå er det flere som forstår at hun snakker sant – i det minste om sin egen erfaring. Det hører med til historien at hun også er lege, og dermed ikke helt ukjent med å tolke kroppens signaler. De fleste av oss er ikke så følsomme for elektromagnetiske stråler som Gro Harlem Brundtland, men mange av oss får plager når vi snakker mye i telefonen.
Jeg vet at enkelte mobiler får det til å koke i øret mitt, og jeg får vondt i hodet. Det går heller ikke over bare jeg skrur av telefonen, ubehaget sitter i. Det samme forteller mange av mine kolleger og venner. Vi har ingen vitenskapelig dokumentasjon, vi har bare begynt å lure. Derfor fokuserer vi også på mobilfarene i ukens KK. Ikke for å skremme noen, ikke for å påstå at vi vet sannheten.
Men vi mener det er på tide at helsemyndighetene og ikke minst mobiltelefonprodusentene investerer mer i forskning på dette feltet. Det store spørsmålet er nemlig om mobilstråling gir økt risiko for hjernesvulst eller annen kreft. Vi har snakket med kreftforsker Lennart Hardell ved Örebro Universtitetssykehus i Sverige.
Han studerte temaet i seks år, og kom til at en times daglig snakk i mobilen over en tiårsperiode dobler risikoen for hjernesvulst. Konsekvensene vil vi se om noen år, hvis hans hypotese holder. Men forskningen til Hardell ble stoppet.
Her hjemme sier Statens strålevern at vi ikke vet om mobilstråling er farlig. Er det ikke da klokt å la flere forske mer? Og burde ikke også den teknologiske industrien, som tjener milliarder på vår mobilbruk, bidra til å finansiere nettopp slike undersøkelser? Vil ikke det være bedre enn å risikere å få tobakkindustriens historie om igjen?
Utviklingen innen mobilteknologi er et gullkantet eventyr, der stadig nye muligheter åpner seg. Vi kan nå laste ned epost, se tv, høre på radio og ta bilder. Dette er jo først og fremst fascinerende, og vi vil definitivt ikke være mobilen foruten. Nettopp fordi vi må ha mobilen vår, er det viktig å finne ut om strålene virkelig er farlige – og om risiko kan dempes.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
