Det var aldri aktuelt å vente på den norske versjonen. Så fort den svenske 700-siders utgaven av Stieg Larssons «Luftslottet som sprängdes» var i salg, rev jeg med meg boken og leste den tvers igjennom. I løpet av noen få sider var jeg langt av gårde og fullstendig utilgjengelig for omgivelsene, for slik er Larssons bøker. Om du har den minste fascinasjon for krim, og ikke har lest Salander-bøkene ennå, har du sterke høstkvelder
å se fram til.





Stieg Larssons egen historie er også svært sterk – og uvirkelig.
I mange år var han sjefredaktør for tidsskriftet Expo, et blad som kartlegger antidemokratiske, høyre-ekstreme og rasistiske bevegelser i Sverige. Adressen til Expo er fortsatt hemmelig. Stieg Larsson var selv mål for nazistiske hatkampanjer og skinheads. Han tok sine forholdsregler. Stieg Larsson og kjæresten Eva Gabrielsson ble sjelden sett sammen. De gikk alltid hjem hver for seg fra jobben. De skannet omgivelsene for mistenkelige personer. De hadde hemmelig telefon. Eva var alltid redd for at Stieg kunne bli myrdet.

Så skjer i stedet dette: Larsson fullførte sine tre store krimfortellinger, fikk bøkene antatt – og døde av hjertestans før publikum fikk vist ham hvilken stor forteller han var. Eva mener han slet seg i hjel. Nå er bøkene solgt i 1,5 millioner eksemplarer allerede. Men kjæresten har havnet i et uforsonlig arveoppgjør med Stieg Larssons familie, fordi han ikke skrev et oppdatert testamente. Hun får ingen del i det økonomiske eventyret
som Stieg Larsson etterlot seg. Men som kvinnene i hans bøker, vil hun slåss, til siste slutt.

I prosjektet til Stieg Larsson møter vi brutal sexhandel og voldsekstremister, vi får spekkede avsløringer om de hemmelige tjenestene i Sverige, faenskap i dysfunksjonelle familier og alt som finnes under overflaten. Men først og fremst får vi møte Lisbeth Salander, Larssons helteskikkelse, antiheltinnen som minner oss litt om Pippi, litt om en nyfeminist uten skrupler, litt om en sårbar og skadet fugl. Hun er datageni og hacker, som passerer enhver brannmur. Hun er radmager, liten og tilsynelatende iskald, hun hamler opp med enhver skurk, og redder den mannlige helten Mikael Blomkvist fra den sikre død. Hun er datter av den totale drittsekk, tidligere spion og yrkesmorder Alexander Zalachenko, som hun ser seg tvunget til å forsøke å hugge i hjel med en øks.

Lisbeth Salander er en annerledes feminist, og dessuten ikke politisk fiksert. Hun er først og fremst handlings- og resultatorientert. Men hun har opplevd de verste ting en kvinne kan utsettes for, og alt hun gjør kan spoles tilbake til dette. Slik plasserer også Stieg Larsson «Milleniumserien» inn i en samfunnsmessig sammenheng der kvinners kamp mot vold er helt sentral. Den mannlige helten Kalle «Jævla» Blomkvist er også en moderne mann, med idealer som står til Salander, og ikke rent tilfeldig kommer assosiasjonene fra Astrid Lindgrens Pippi og Kalle Blomkvist.

Bøkene er som så mange andre krimfortellinger bestialske. Men like slående er det at Larsson og flere av de svenske krimforfatterne leverer skarpe samfunnsanalyser. Med råskap og hudløse historie r avdekker krimforfatterne sosiale understrømmer. Henning Mankell er en annen viktig svensk forfatter. Med krimhelten Kurt Wallander dukker han gjerne ned i svenske småsamfunn, men Henning Mankell har også et omfattende internasjonalt engasjement, for øvrig med en feministisk grunnholdning. I ukens KK møter vi Mankell i hans andre hjem, Mosambik, der han driver teatret Teatro Avenida, og sørger for at den lille gruppen intellektuelle kvinner i landet får utfolde seg i skuespillet «Nora».

Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no