- Alle filmene i år handler om pinlig politisk korrekthet, smalt det fra en kompis av meg da vi på litt nerdete vis satt i en dyp diskusjon om hvem som burde vinne. Og han ga seg ikke.
- Filmene kan oppsummeres med en setning innledet av "Det er synd på ...", og fortsetter "...vi lager en film om dem!" Du kan sette inn hva du vil; homser (Brokeback Mountain), folk som er dømt til dødsstraff og forfatterne som skriver om dem (Capote), afroamerikanere (Crash), kommunister og raddiser (Good Night, and Good Luck), og mistenkte terrorister (München). Jeg vil ha kynisme, action, pokkers skyldfri kjærlighet, jeg vil ikke ha politisk korrekte unnskyldninger i filmformat!
Jeg lar meg lett rive med, og var svært uenig i min kompis' kyniske tilnærming. All den tid jeg er veldig begeistret for filmene som var nominert (én av dem enda mer enn de andre) tok jeg filmene i kraftig forsvar. At jeg dessuten er blitt stemplet "politisk korrekt" opptil flere ganger bare de siste ukene bidro også til at at diskusjonen antok proporsjoner jeg ikke har sett maken til siden jeg havnet i klinsj med en venninne om hvem som var kjekkest av Brandon og Dylan i TV-såpen Beverly Hills 90210 en gang på tidlig 90-tallet (riktig svar er selvfølgelig Dylan).
Jeg vant diskusjonen. I alle fall hvis du spør meg. Kompisen vil nok hevde at han vant. Åkke som, i dag så jeg at han har en åndsfelle. Andrew O'Hehir skriver på ypperlige Salon.com om "The Guilties" - han hevder at årets Oscar kan omtales som "The Liberal Guilt Awards" og går gjennom de nominerte filmene én for én.
Jeg lar meg overbevise for et øyeblikk: Så klart Brokeback Mountain bare ble laget fordi de amerikanske liberalerne har dårlig samvittighet for de homofiles kår. Selvfølgelig så Good Night, and Good Luck dagens lys utelukkende som et desperat forsøk på å be venstreradikale om unnskyldning for forfølgelsen på 50-tallet. Det er klamt, symbolikken er dårlig skjult, jeg blir lurt til å tenke akkurat de tankene regissørene vil at jeg skal tenke. Politisk korrekt! Bah! (Ja, jeg kan være litt lett å lede i blant.)
Fem minutter etterpå var jeg meg selv igjen. Jeg gir fullstendig blaffen i om gud og hvermann stempler meg som politisk korrekt - det må da være lov til å heie på engasjement og entusiasme, brennende hjerter og store ord! Jeg vil ha filmer som får meg til å tenke og gløde og fokusere på hva som betyr noe her i livet. Jeg er lei av kynisme og distanse og frykten for følelser. Bring 'em on!, sier jeg. Kjør på med følelser! Gi meg storslåtte scener, filmer som tar opp Viktige Spørsmål, katarsis i et mørklagt rom, gi meg scener som får meg til å gråte i setet og komme ut av kinosalen som et rikere menneske som vet mer om hva jeg vil, hvor jeg skal og hvem jeg skal dit sammen med. Nettopp det at vi er så redde for å la oss rive med, er grunnen til at vi bør bli det.
Og argumentet om at disse filmene er laget fordi vi - vi, som i den tenkende delen av menneskeheten - har dårlig samvittighet for hvordan vi har behandlet andre? Vel, det stemmer kanskje. Det burde vi ha. Men det har ikke noe å si, poenget er at filmer som Brokeback Mountain kan få oss til skjerpe oss. De rister litt i oss. Det handler ikke om politikk. Ikke om korrekthet heller.
It's all about love, baby. Nemlig.
Lillian Vatnøy
Kulturjournalist, kk.no
lillian.vatnoy@kk.no
Les mer om Oscar-utdelingen her:
