Spørsmål: En venninne av meg mener at jeg er offer for flink-pike-syndromet. Jeg sitter ofte utover ettermiddagene på jobben, uten betalt overtid, og uten at sjefen min vet det. Dette er jo oppgaver jeg burde ha rukket innenfor normal arbeidstid hvis jeg bare var effektiv nok. Jeg har alltid sørget for å holde mål, og gjør heller litt ekstra for å ha marginer å gå på. Hadde jeg fått et hint om at jeg ikke strekker til, tror jeg rett og slett at jeg hadde mistet motet. Hver gang jeg lykkes med noe, priser jeg meg lykkelig over at det heller ikke denne gangen ble avslørt, alt det jeg ikke kan. Jeg sliter med disse tankene selv om jeg egentlig alltid har gjort det bra, både på skolen og ellers. Jeg misliker egentlig uttrykket flink pike. Det er jo ikke en kompliment. Tvert imot. Hvorfor er det forresten ingen som snakker om flinke gutter?Elisabeth Svar: Kvinner har en sterkere tendens enn menn til å forklare egen suksess med flaks, mens feiltakelser tolkes som bevis på manglende evner og ferdigheter. Vi synes gutter som lykkes er smarte og dyktige, mens jentene bare er flittige og flinke. Indirekte skaper vi et press om å arbeide mye, men i smug. Når du ikke stoler på dine egne ferdigheter og evner, kan du heller aldri slappe av og stole på at det du gjør er bra nok. Når du skjuler din egen ekstrainnsats, opprettholder du samtidig myten vi har om hverandres effektivitet.Du opplever det som en irettesettelse å bli kalt flink pike. Flink-pike-betegnelsen kan lett kamuflere det faktiske presset og forventningene fra andre. For det er liten tvil om at vellykkede prestasjoner ikke bare belønnes, men også forventes, både i arbeidslivet og ellers. Vi kan godt bli fortalt at vi må bli flinkere til å sette grenser, men dette betyr ikke automatisk at noen tar over jobben eller at kravene senkes.Dessuten blir dette med grensesetting lett enda en ting man ikke er flink nok til.Hvordan kan du så komme deg ut av dette? Det er vanskelig å gjøre noe med andres forventninger. Vanligvis har vi liten innflytelse over arbeidsgiveres og resten av samfunnets ønske om effektivitet. Å sette grenser for seg selv innebærer derfor alltid en risiko for at noen blir skuffet, og at man høster mindre beundring og anerkjennelse. Avveiningen for deg selv blir derfor hvor mye belønning du orker å gi avkall på. Hvor mye suksess er du avhengig av for å føle deg vel? Hvor mye positive tilbakemeldinger trenger du fra andre? Hvor mye rammer det deg at andre blir skuffet? Det kan være verdt å senærmere på hvor sterkt du drives av ønsket om anerkjennelse. Når vi sammenlikner oss med andre, kan vi komme til å legge sammenalle de positive egenskapene vi ser hos alle rundt oss, og forvente at vi selv skal innfri alle disse. Men det er få som venter noe slikt av deg. Hvis vi selv senker kravene litt, amsvarer de sannsynligvis mer med andres krav. Men du må bestemmeselv om du vil ta sjansen på å være mindre flink.Hanne Weie OddlipsykologHar du spørsmål til Hanne? Send en e-post til hanne@kk.no