«Jeg tvilte aldri på Bills kjærlighet til meg, og tvilte aldri på min tro og mitt ansvar overfor vår datter og familien,» sier Hillary Clinton – ti år etter Lewinsky-skandalen. Timingen er alt annet enn tilfeldig. Selv ikke i selvbiografien «Levende historier» legger hun så mye følelser inn i sin fortelling. Men nå er Hillary Clinton presidentkandidat. I åpenhjertige intervjuer forteller hun hvordan hun kjempet seg gjennom krisen og ble i ekteskapet: – Jeg var tvunget til å grave dypt og virkelig tenke gjennom hva som var riktig for meg.Hillarys betroelser kommer nettopp i en fase av den amerikanske valgkampen der hun har lært at følelser er større enn fornuft. Ikke bare det, evnen til å treffe folks hjerter avgjør supertirsdagen denne uken. Valgkampen snudde for Hillary da skallet sprakk i New Hampshire. Hun viste en mykere side, ja, hun felte tårer under et enkelt spørsmål om valgkampen var tøff, om det er krevende å kjøre løpet videre. – Jeg lyttet til dere, og fant min stemme, sa hun opprømt etter at rivalen Barack Obama ble banket i andre runde, mens han slo henne så det suste i den første. Hvorfor virker disse glimtene av en varmere og mer menneskelig Hillary Clinton så sterkt – særlig på kvinnene? Jeg tror mange kvinner kjenner seg igjen når hun så til de grader blir nedvurdert og overkjørt av sine mannlige konkurrenter. Har vi ikke sett dette før? Kvinner på toppen som så ofte blir beskrevet som kalde og kyniske, mens menn tilsvarende kalles handekraftige og resultatorienterte? Jeg tror mange kom til å huske på at Hillary Clinton ikke bare var førstedamen under Bill Clinton, men også en mektig aktør som gjorde en stor innsats for helsereformer, og senere ble en målrettet senator i New York.Før den store supertirsdagen vet vi mer: Dette er det mest åpne valget i USA på svært, svært lenge. Amerikanerne vil ha forandring. CHANGE er den store overskriften. Men selv om de uttrykker et nesten desperat behov for endring etter flere år med Bush, er det ikke like klart hva slags endring de vil ha. Og når det kommer til stykket: Blir det Clinton eller Obama som kan levere størst forandring – eller en av kandidatene på republikansk side? Akkurat nå har alle en fordel av at de ganske enkelt ikke er George W. Bush, men det kommer en tid der også en ny president i USA må levere resultater.Hillary Clinton har, uansett hva som skjer, styrket seg i opinionen ved å stole på seg selv. At hun våger å vise sin personlighet bak den profesjonelle fasaden, bak Bill, gjør henne mer interessant. Jeg har aldri intervjuet Hillary. Men jeg fikk faktisk en gang et intervju med Bill Clinton da han var USAs president og på norgesbesøk. I løpet av tre sekunder forsto jeg hans sjarme og helt unike evne til å oppnå øyekontakt. Det har ikke vært lett for den tidligere førstedamen å bli målt opp mot ham. Likevel har hun noe ingen av de andre kandidatene har; erfaring og kompetanse fra innsiden av Det hvite hus. Spørsmålet nå er om amerikanerne verdsetter erfaring framfor en virkelig nykommer som Barack Obama, og om de klarer å vurdere henne på selvstendig grunnlag. Slagordet «stem på én, få to» bør det iallfall bli slutt på. Bill Clinton vil gjerne tilbake som «førstemann», men han står ikke på valg. Tross alt. Den amerikanske valgkampen er mer spennende enn på lenge, også fordi vi enten kan få den første kvinnelige presidenten, eller den første fargede. Begge resultatene vil være like nyskapende og utfordrende for en politisk sett konservativ befolkning. Barack Obama er den som snakker mest om CHANGE, og som virkelig vil representere forandring. Men nå er han mest opptatt av å understreke at han vil være samlende: – Det finnes ikke et liberalt Amerika og et konservativt Amerika. Det er ikke et svart Amerika og et hvitt Amerika. Det er bare De forente stater, USA. Mens Hillary feller tårer, har han skiftet til fornuft. Det er i denne balansen mellom fornuft og følelser at slaget står.Valget handler ikke bare om hvem folk tror er den beste til å løse alle de store problemene. Valget handler om hvilken kandidat amerikanerne identifiserer seg med. Og den lange valgkampen, som når et nytt klimaks 5. februar, følges av hele verden.Bente E. Engeslandsjefredaktørbente.engesland@kk.no