Fram til nå har det gått forbløffende lett. Jeg tuller ikke. Kanskje er det gleden over å mestre løpingen. Merke at jeg blir sprekere og sprekere. Kanskje er det fordi ideen om maraton er så vill at jeg egentlig ikke helt har skjønt det ennå. Men denne uken begynte det for alvor å bli tungt.I mars hadde jeg aldri noensinne løpt før. Nå har jeg et treningsprogram med løping fem ganger i uken. Jeg veksler mellom intervalltrening og langsomme turer, og som sagt - fram til nå har alt gått greit.Men på fredag ble det altså for mye. Alle jeg kjenner skulle på fest, men jeg skulle løpe. Regnet pøste ned. Pulsklokken klikket. Sportsdrikken smakte piss og de eneste som var gale nok til å prøve seg på Sognsvann denne ettermiddagen var sånne løpemaniacs. Jeg er kommet på hils med dem nå. De er menn i 40-årene som løper uansett vær, har lange, senete løperben og små shortser med splitt. Og så hadde du meg. Dritsur. Klissvåt. Og med 13 uløpte kilometer foran meg. Men du vet hva de sier - when the going gets tough, the though gets going. Og mens jeg løp, kjente jeg noe nytt som presset seg fram. Et slags kampinstinkt. En stemme som sier at 13 kilometer ikke er noenting. Og de som ikke tåler å løpe i regn, kan bare pakke sammen og legge seg. For en ting er sikkert: om jeg så skal krype over målstreken. Om jeg så skal ake meg framover på albuene, så skal jeg i mål. Og hvis jeg klarer å gruse tiden til kompisene mine, så er det enda bedre.Fjorten uker igjen til Oslo Maraton. Halveis på veien fra å være sofapotet til maratonløper. Jeg er ikke klar. Men jeg er på vei. 13 kilometer sprekere. Og tøffere.Følg med i ukene som kommer her på kk.no, og send gjerne spørsmål. Du kan også lese mer om treningsopplegget mitt i spesialmagasinet KK Kropp, som er i salg nå.Ingvild Wedaa Tennfjordjournalist i KK/KK Kropp og aspirerende maratonløperingvild.tennfjord@kk.no