Spørsmål: Familien vår er nå i en veldig vanlig situasjon for en typisk småbarnsfamilie. Vi har to små barn, tre og fem år, og både kona og jeg er i jobb. Jeg har funnet min rolle etter at vi fikk våre etterlengtede nydelige jenter, og var forberedt på at jeg i en periode ikke lengre ville være den mest sentrale personen i min kones liv. Jeg gjør hva jeg kan for å bidra med mitt i hjemmet, og er svært glad i dem alle.
Jeg begynner, i likhet med mange fedre i tilsvarende situasjon, å bli svært frustrert. Statistikken over samlivsbrudd taler sitt tydelige og dystre språk, sjansen for at forholdet ryker er størst i det første leveåret til det første barnet
Vi hadde et svært aktivt og godt sexliv før barna kom. Nå har det, slik jeg føler det, stått på bortimot hold siden hun ble gravid med nummer en. Unntaket var to aktive helger for å få henne gravid med nummer to. Når vi nå har sex er det like bra som det alltid har vært. Men i og med at det er så sjelden så er det at det er så bra faktisk bare enda en kilde til frustrasjon for meg.
Jeg ser det destruktive i situasjonen. Å la ting skure vil bare drepe forholdet over tid. Å bryte ut, være egoistisk og kun tenke på egne ønsker og behov fører lite godt med seg. Men det å være forståelsesfull og tålmodig på en måte som oppleves konsekvent å være på min bekostning vil like fullt føre til at jeg på ett eller annet tidspunkt ikke vil klare mer.
Jonas
(Brevet er forkortet)
Svar: Mange menn opplever småbarnsperioden slik som deg. Det er vanlig at mødre blir mer opptatt av barnet enn av far. Kvinner er ofte så slitne etter svangerskapet og fødselen at det tar lang tid før de får overskudd igjen. Jernmangel, hormonforandringer og kroppens restitueringsprosess krever mye. Søvnforstyrrelser og alt arbeidet med barnet tar energi og fokus bort fra parforholdet. Amming utløser i seg selv hormoner som gjør henne mindre interessert i sex. Og ikke minst er det å få et barn en enorm følelsesmessig omveltning. Mange kvinner sier de er mer forelsket i barnet sitt enn de trodde det var mulig å bli – og i alle fall mer enn de har vært i noen mann.
Det meste tilsier altså at du som mann får lite oppmerksomhet. Du er ikke den viktigste for henne nå, og det blir i alle fall lite sex. Det er helt vanlig at det er slik det første året. Det er lite annet å gjøre enn å engasjere seg i barnet selv, ta del i stellet og kosen, og vente på bedre tider for din egen del.
Men hos dere har det gått over tre år. Det ser ut til at dere ikke har funnet tilbake til hverandre som kjærester igjen etter den første småbarnsperioden. Forholdet deres har ikke utviklet seg videre til sitt neste naturlige nivå. Det kan være mange grunner til at det er slik, men det er ikke så vanlig at forklaringen er rent fysisk når det går så lang tid.
Det er ikke en god idé å kreve at hun «stiller opp» og gjør sin «ekteskapelige plikt». Sex er et sårbart og følelsesmessig komplisert område hvor det ikke går an å kreve noe eller vise til en kontrakt. Jeg er sikker på at du som mann egentlig ikke ønsker at hun skal ha sex med deg uten at hun har lyst. Par som lager forskjellige avtaler og kompromisser på dette området ender gjerne med å forakte hverandre, og kanskje også seg selv.
Dere trenger å finne hverandre som kjærester igjen. Dere trenger å bruke tid sammen og gi hverandre oppmerksomhet. Klarer dere å gjøre noe hyggelig sammen, med eller uten barna, uten at det ligger en forventning om sex under fra din side? Hva gjorde dere sammen før? Går det an å gjenopplive noe av dette?
Du kan ikke kreve sex, men hvis dere ikke klarer å bli kjærester igjen kan du kreve at hun blir med i parterapi. Når hun ikke vil kan dette skyldes at hun er redd for å bli presset, at det skal bli gjort avtale om så og så mye sex, eller at hun ikke vil bli forstått. Du kan forklare henne at du trenger å snakke om hvordan forholdet deres skal utvikle seg videre, for nå er dere ikke kjærester, bare foreldre. Dette er ikke bra for dere, og dere er heller ikke noe godt forbilde for barna.
Peder Kjøs
Psykolog og samlivsekspert
peder@kk.no
LES OGSÅ:
