En stund lurte vi på om den nye likestillingsdebatten i Sverige var interessant og nyskapende. Røde Gudrun Schyman & Co smalt til med egen kvinneliste og erklærte at målet var et kvinneparti. Fra før vet vi at politikk smitter over grensen. Men nå har «Feministisk Initiativ» lagt fram programmet sitt, og det er lett å konkludere med at vi klarer oss fint uten svensk inspirasjon...
Det nye kvinnepartiet er i beste fall en parodi. Les bare hva Feministisk Initiativ skal kjempe for:
- Kvinner skal ha rett til å hete Kurt og menn skal kunne kalle seg Barbro.
- Ekteskapet skal avskaffes, alle skal ha rett til å bo med alle, gjerne flere på en gang.
- Patriarkatet, mannsstyret, skal avskaffes. (Basta!)
Skal vi le eller gråte? Skal vi bli provosert eller bare riste på hodet og si at dette får være svenskenes sak? Feministisk Initiativ er et forunderlig fenomen. En av frontfigurene heter Tiina Rosenberg, hun er en lesbisk ekstremfeminist som skjeller ut andre kvinner for å være heteroseksuelle borgerkjerringer. Hun står bak kravet om å avskaffe ekteskapet. En ting er at alt sammen oser av mannsforakt, men dette er jo også kvinneforakt.
Derfor tror jeg Sveriges kjente krimforfatter Liza Marklund tar feil når hun hevder at «FI» kan være med på å flytte grensene for hva som er politisk mulig. «Kvinnekvotering til styrene i bedrifter føles ikke lenger så langt utenfor rekkevidde. Delt mamma-og pappapermisjon fremstår med ett som ganske spiselig», argumenterer Marklund.
Jeg ser ingen grunn til å gi ekstremistene æren for et bedre likestillingsklima. Når gamle kvinnekrav vinner fram både i Norge og Sverige er det ikke fordi fiendtlige feminister har klart å skremme gutta. Likestillingskravene innfris fordi både kvinner og menn ønsker at kvinner skal komme i posisjoner i arbeidslivet, fordi også moderne menn vil være pappaer og ikke bare jobbe. Vi lever i en ny tid.
Som den gamle kjempen i arbeiderbevegelsen, Haakon Lie, minnet om på sin 100-årsdag nylig: Kvinnenes erobringer i samfunnet er den største revolusjonen som har skjedd de siste hundre år. Han mener det er gledelig.
I 2005 spiller kvinner og menn, stort sett, på lag. Makt, vaner og tradisjoner stenger fortsatt kvinner ute, men aldri ført har vi stått sterkere. I et slikt perspektiv tror jeg ikke Gudrun Schyman og Tiina Rosenberg kan få gjort så stor skade. Men de sverter begrepet feminist, som i dag er allemanns(!)eie. Akkurat det er også den moderate feministen Liza Marklund enig i: «Med venner som Feministisk Initiativ behøver man ingen fiender.»
Verd å merke seg er også at de unge aktivistene ser på disse «gamle damene» som maktkåte gneldrekjerringer: «Her kommer de og vil ta over kvinners frie vilje, som noen religiøse fanatikere.» Unge, svenske feminister har kun forakt til overs for gneldrekjerringene. Mest sannsynlig gidder snart ingen andre høre på dem heller, annet enn som ren underholdning.
Fru Kurt og herr Barbro har vi ikke bruk for.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
