Kk-ekspertene

Gravid, men med hvem?

«Jeg har alltid ønsket meg barn, og jeg fikk en alvorlig støkk da en venninne av meg på 38 år plutselig kom i overgangsalderen.»

Publisert
Sist oppdatert
Spørsmål: Jeg er en selvstendig karrierekvinne på 35 år som hittil har foretrukket singelliv og frihet. Jeg har en god jobb, god råd og et hyggelig liv. Jeg ser bra ut, og er vant til å bli vartet opp av hyggelige menn. Jeg har hatt noen kjærester, men har aldri seriøst vurdert samboerskap. I kjæresteløse perioder har jeg tillatt meg å ha sex med gode, single venner. For å summere opp tilværelsen min til nå, så har jeg hatt det kjempebra. Jeg skriver har hatt, for nå har det dukket opp et alvorlig problem. For vel ett år siden begynte jeg å kjenne på at den biologiske klokken tikker.

Jeg har alltid ønsket meg barn, og jeg fikk en alvorlig støkk da en barnløs venninne av meg på 38 år plutselig kom i overgangsalderen. Hun hadde ventet med å bli gravid fordi alt skulle være perfekt, og så var det plutselig for sent. Da gikk det opp for meg at det begynte å haste med å finne en mann som kunne egne seg som far til barnet jeg ønsket meg. Jeg visste at jeg kunne greie å være alenemor. Mitt barns far trengte nødvendigvis ikke være min partner for framtiden.

Jeg tenkte over hvem av mennene i min bekjentskapskrets som hadde egenskaper jeg ønsket mitt barn kunne arve, og fant ut at en fantastisk hyggelig og begavet venn, som tilfeldigvis var nyseparert, ville egne seg som far til barnet jeg ønsket meg. Jeg hadde bestemt meg for at mitt barns far ikke skulle få vite noe om sitt avkom med meg.

For to måneder siden inviterte jeg den ulykkelige nyseparerte på middag, kledde meg forførende, dempet lyset og spanderte en meget god rødvin, som jeg selv nesten ikke rørte. Det gikk slik jeg hadde planlagt. Vi havnet i seng.

Bare et par dager etter dette var jeg invitert på middag hos en god venninne. Til bords fikk jeg en fetter av henne, som hadde mistet sin kone i kreft for tre år siden. Det skjedde noe underlig med meg mens vi pratet hyggelig sammen under middagen. Noe liknende har jeg aldri opplevd. Jeg merket at jeg gradvis tente på ham, jeg fikk gåsehud over hele meg, jeg hadde lyst til å kysse ham der og da.

Da vi skulle gå, tilbød han seg å følge meg hjem. På veien var han underlig stille, og da vi skulle si adjø, ba han meg ut kvelden etter. Vi spiste middag på en hyggelig restaurant, og stemningen mellom oss var nærmest elektrisk. Det var ikke overraskende at han foreslo kaffe hjemme hos seg, noe jeg selvfølgelig med stor glede aksepterte. Slik det hadde utviklet seg mellom oss, skjedde det som måtte skje.

Vi tilbrakte en vidunderlig natt sammen, elsket, snakket, kom hverandre utrolig nær. Vi var så tent på hverandre at spørsmålet om prevensjon ble fullstendig glemt. Jeg skjønte at jeg endelig hadde truffet mannen i mitt liv. Han kunne fortelle meg at han aldri hadde hatt det så vidunderlig med noen kvinne som han hadde hatt det med meg. Han har en tenåringsdatter som må venne seg til at faren har funnet en venninne som han ønsker å flytte sammen med om ikke altfor lenge.

I lykkerusen som fulgte, med samvær nesten hver eneste dag etter det første møtet, glemte jeg nesten forførelsen jeg hadde iscenesatt kvelden før jeg traff min elskede. Inntil for fem uker siden. Da det gikk opp for meg at mensen ikke kom som forventet.

Graviditetstesten bekreftet det jeg hadde fryktet. Jeg er gravid, og jeg vet faktisk ikke hvem som er barnets far. Det kan være mannen jeg forførte. Det kan være min kjæreste. Det er en forferdelig situasjon. Abort er ikke noe alternativ. Spørsmålet er om jeg skal fortelle kjæresten min hva som skjedde. Jeg klarer ikke tanken på å miste ham. Foreløpig vet han ikke at jeg er gravid.
Astrid

Svar: Å skjule sannheten for din elskede tror jeg kan bli så belastende for deg at du med en gang skal slå fra deg tanken på å velge denne løsningen. Du har ikke gjort noe galt, du har ikke lurt eller bedratt ham, og muligheten er jo til stede for at han er far til barnet du venter. Jo lenger du utsetter å fortelle ham hva som har skjedd, desto verre blir det å fortelle sannheten. Den blir virkelig en prøve på hans kjærlighet til deg. Klarer han å svelge de unektelig tøffe opplysningene du kommer med, lover det svært så godt for framtiden deres sammen.

Klarer han å hjelpe deg med å vende fortvilelsen over situasjonen til glede over barnet du venter, tyder det på at du har funnet deg en partner som vil stå deg bi i tykt og tynt. Velger du å hemmeligholde det som har skjedd, tror jeg du går en tøff tid i møte, psykologisk sett. Muligens får barnet trekk som vil avsløre farskapet med stor sannsynlighet, men hvis ikke, kan du vanskelig be noen av mennene om å avlegge farskapstest. Barnets opphav vil forbli usikkert. Kan du leve med det? Tier du stille og barnet ikke får trekk til felles med din kjæreste, er muligheten til stede for at du
stadig vil gå med en angst for at sannheten skal bli avslørt.

Du skal være psykisk sterk for å kunne leve med en noe slikt. Din kjære kan føle seg utilgivelig sviktet hvis han en dag forstår at barnet ikke er hans. Jeg håper du blir møtt med kjærlighet og forståelse dersom du velger å være åpen overfor kjæresten din. Elsker han deg dypt nok, vil han godta deg slik du er og bli en god far for barnet du venter, enten det er hans eller en annen manns.

Åsa Rytter Evensen
Samlivsrådgiver
asa@kk.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer