Helse & Livsstil

Han er så sta

Jeg har gått med på omskjæring hvis vi får en sønn, selv om jeg ikke ønsker det.

Publisert
Sist oppdatert
Spørsmål: Min mann er fra et muslimsk land, jeg er norsk. Vi har vært sammen i 10 år og har alltid bodd i Norge. Det var sterk forelskelse fra starten av, og jeg ble raskt gravid. Ingen trodde at forholdet skulle vare, men vi elsker hverandre fortsatt og kjenner hverandre godt nå. Mannen min er snill og følsom, men noen ganger overraskerhan meg ved å være egoistisk og sta. Dessuten skremmer han meg med å være maktsyk og innesluttet når forholdet vårt er vanskelig. I det siste året har vi snakket om å få et barn til, men vi blir ikke enig. Vi krangler nemlig om navnet, og vi krangler om navnet på vårt første barn. Han kan ikke tilgi meg for at jeg bestemte navnet. Jeg ser i ettertidat vi ikke kommuniserte godt i den tiden da han var ganske ny i Norge. Jeg følte det var min rett å bestemme navnet, for jeg gikk nesten hele svangerskapet alene. Men dette er blitt et problem vi aldri kan finne løsning på, og jeg er så sliten av det. Et av mine høyeste ønsker er å få et barn til. Når vi krangler, bruker han det mot meg og sier at han ikke vilha flere barn. Det triste er at jeg begynner å bli skeptisk til å få flere barn med ham. Ofte dagdrømmer jeg om en annen mann som ikke er så sta på dette området. Men jeg vet jo at det er min mann, vårt barn og jeg som hører sammen. Barnet elsker faren sin, og jeg godtar mye for at barnet skal være lykkelig. Når vi snakker om å få et barn til, insisterer mannen min på at han skal bestemme navnet, enten jeg nå liker eller hater det, og jeg skal først få vite det når barnet er født. Jeg kan aldri få et barn til med ham når han sier det slik. Dette har jeg prøvd å fortelle ham, men han er helt urokkelig på det punktet. Jeg har gått med på omskjæring hvis vi får en sønn, selv om jeg ikke ønsker det. Mannen minnektet vårt første barn å bli døpt, men jeg må godta omskjæring. Det gjør meg sint. Mannen min nektet meg også å ta med barnet i kirken julaften. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ønsker et barn til når alt er så vanskelig. Gang på gang sier jeg til meg selv at dette må jeg glemme, jeg orker ikke mer krangling. Men jeg vet at jeg kommer til å bli bitter hvis jeg blir gammel og ikke har fått to barn. En gang foreslo jeg at vi skulle gå til en familierådgiver, men dette er utenkelig for ham da rådgiveren sannsynligvis er norsk. Han vil heller ikke fortelle om privatlivet vårt til noen. Klarer du å se at vi kan leve lykkelig sammen videre? Har du noen gode råd om hva jeg bør godta og ikke godta.Hilsen kvinne 35 årSvar: Du er gift med en mann fra en kultur der kvinnen har en helt annen stilling i ekteskapet enn norske kvinner har. Mannen er husets herre, og det er han som bestemmer alle de viktige tingene som gjelder familien. Hun har å bøye seg. Deter antakelig ydmykende for ham å måtte gi seg på noe han har bestemt fordi kona ønsker noe annet. Derfor må han være sta og ubøyelig. Jeg tviler på om han kommer til å bliannerledes, selv om han bor i Norge. Jeg kan tenke meg at hvis du vil ha fred i forholdet, så er ditt valg er å finne deg i at det er hans ord som gjelder når han har bestemt noe.Greier du ikke å innordne deg, tror jeg dere kommer til å krangle videre. Det er ikke lett for en selvstendig norsk kvinne å finne seg i at mannens ord er lov når det gjelder viktige valg. Det kan tenkes at han blir noe mindre ubøyelig hvis han opplever at du gir deg på en del ting uten å opponere, for eksempel finner deg i at han bestemmer navnet på et eventuelt nytt barn, noe som åpenbart er meget viktig for ham. Men det kan også hende at han kommer til å stramme grepet hvis han opplever at du blir spakere. Jeg tror ikke du blir fornøyd i lengden med en mann som skal bestemme alle de viktigste tingene i samlivet deres, og som ikke kan tilgi deg at du bestemte navnet på første barn. På den andre siden må heller ikke du være urimelig slik at du forlanger at din vilje stort sett skal råde. Du må for eksempel ikke krangle med ham om navnet på barn nummer to hvis du først lar ham bestemme det. Det er kanskje ikke så galt at det nå er hans tur til å velge. Og det er ikke sikkert det blir et navn du vil hate. Mitt råd til deg er at du forsøker å komme til enighet med ham når det gjelder forhold som er viktig for deg. Ta opp utfordringene med ham på forhånd om mulig, slik at dere begge har tid til å diskutere mulige løsninger som begge kan godta. Vær tydelig på hva du vil hvis dere er uenig, og stå på ditt. La være å krangle videre i det uendelige når du forstår at dere ikke kan komme fram til en felles løsning. Foreslå heller et kompromissforslag enn å fortsette å tviholde på ditt. La være å krangle om de mer bagatellmessige tingene som ikke er viktig for deg. Tenk grundig over hva det er verdt å krangle om. Stadig ufred sliter på forholdet og kan føre til at begge går trett.Åsa Rytter Evensensamlivsrådgiverasa@kk.no

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer