Han er klar for barn og vil ikke vente, mens jeg aldri har hatt noe stort ønske om å få barn i
det hele tatt. Forrige gang var ikke graviditeten planlagt, men abort var uaktuelt. Forholdet
fungerte dårlig, spesielt etter fødselen. Jeg var mye alene og fikk ikke avlastning, og datteren min har alltid vært krevende. Det ble så uholdbart at jeg brøt ut. Nå ser jeg at jeg hadde alle tegn på fødselsdepresjon, og jeg skjønner ikke hvordan jeg kom gjennom det. Jeg var fysisk og psykisk utslitt, men holdt masken utad.
Nå er datteren min større og livet lettere. Jeg får brukt mye tid og kreativitet både på jobben og fritiden, og det er viktig for meg. Jeg sa tydelig at jeg ikke ønsket flere barn da kjæresten min og jeg ble sammen. Han sa han kunne leve med det, selv om det ville bli et savn. Etter som tiden går, bringer han stadig oftere temaet på bane. Vi er i et godt forhold, og jeg vet at mye ville blitt bedre enn sist. Samboeren min ville blitt en god far.
Samtidig vet jeg at han romantiserer det å få barn og ikke ser alt arbeid og ansvar som følger med.
Jeg orker ikke tanken på å begynne på nytt med en baby og alt som hører med. Det betyr enda mindre tid til det jeg har lyst til, og mindre frihet. I tillegg ville jeg blitt mye alene, for samboeren min reiser mye. Jeg har prøvd å komme ham i møte ved å foreslå at han tar en jobb med mindre reising, men det vil han ikke. Hvis jeg gir etter, er jeg redd for å reagere på samme måte som sist: bli deprimert, mangle morsfølelse, ikke føle glede over barnet. Jeg blir sliten av å tenke på dette hele tiden, det gnager, jeg føler meg unormal. Hos en
kvinne skal liksom morsfølelsen bruse. Men jeg er ikke klar for dette og tror ikke jeg vil bli det. Til nå har jeg vært så steil at jeg har vært villig til å ofre forholdet hvis samboeren min insisterer på barn.
Jeg er en god mor for min datter, hvorfor kan ikke det være nok?
Hilse Fortvilet
Svar: Uenighet om man skal få barn er ett av de såreste og vanskeligste konfliktområdene et par kan møte. Jeg har snakket med flere kvinner som har hatt menn som sa nei. En av dem rettet seg etter hans ønske og bar på en evig sorg. To andre fikk barnet de ønsket seg, og heldigvis ble mannen deres begeistret for babyen. Men saken
stiller seg selvfølgelig helt annerledes når det er kvinnen som ikke vil.
Hvis du er hundre prosent overbevist om at du aldri mer vil bli mor, bør du ikke gi etter for din samboers ønske. I så fall bør du snarest si til ham at du er helt urokkelig, slik at han forstår at det er han som må velge mellom deg og muligheten til å få barn med en annen kvinne senere. Hvis han velger deg, bør du forlange at han aldri mer skal bringe temaet på bane. Det vil bli en evig kilde til ufred hvis han skal komme med dulgte, bitre bebreidelser. Men du må regne med at det er et stort offer for ham å gi avkall på muligheten til å få barn med kvinnen han elsker. Han vil nok ikke være helt uberørt av dette valget.
Siden du skriver til meg, er du kanskje ikke så sikker likevel? I så fall bør du tenke deg godt om. Så lenge dette er uavklart mellom dere, synes jeg ikke det er fornuftig å inngå ekteskap. Det er flere grunner til at du bør tenke deg om. Det viktigste er at du har funnet din drømmemann, som du muligens senere kan få lyst til å gi den gaven han mest av alt ønsker seg. Du var ganske ung da du bestemte deg for at du ikke skulle ha barn. Så ble du uønsket gravid med en mann du ikke elsket, en usedvanlig tøff og trist situasjon.
Ikke rart at du fikk mange negative tanker rundt svangerskapet og barseltiden. Men nå får du eventuelt barn med mannen du elsker, en mann som sikkert vil dele alle sorger og gleder med deg, og støtte deg på alle måter. Det kan bli noe helt annet - selvsagt hvis du også ønsker barnet og ikke bare føler deg presset til et nytt svangerskap.
Jeg synes det høres fornuftig ut at du har bedt ham få en jobb med mindre reising. Det vil vel også si at du kan være villig til å føde hans barn hvis han deler arbeid og ansvar med deg. Er det viktigere for ham å beholde jobben sin enn å bli far? Eller er det vanskelig å finne en ny? Jeg håper dere finner en løsning begge kan leve med. Det er for trist å gi avkall på den store kjærligheten. Den finner man ikke hver dag, så den skal man ta vare på.
Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no
