Spørsmål: Jeg er deprimert og lei meg og skriver til deg i håp om å få et råd videre. Jeg er en gift kvinne på 38 år. Vi har tre barn fra tre til ti år. Høsten 2003 ble jeg gravid for fjerde gang uten at det var planlagt. Mannen min presset på for at jeg skulle ta abort fra den dagen han fikk vite at jeg var gravid. Jeg ble såret, og jeg var svært usikker på hva jeg burde gjøre. Jeg ønsket å bære fram barnet i håp om at han da ville forandre mening. Men etter mange harde diskusjoner og mye tårer, klarte jeg ikke å stå imot presset. Jeg skrev under på abortsøknaden og fikk utført aborten rett før jul 2003. Det var den verste dagen i mitt liv. Legen trøstet meg med at dersom vi angret, kunne vi prøve igjen senere. Det var mannen min enig i på det tidspunktet. Nå er han mer usikker. Jeg visste det kom til å bli vanskelig for meg å takle det jeg skulle gjennom, og tiden etterpå har vært grusom. Vi har ikke snakket om det med andre enn legen. Mannen min sier nå at jeg må prøve å komme videre og bli ferdig med det som har hendt. Jeg føler meg sviktet av mannen min og er deprimert og tenker på hvordan det ville ha vært om vi hadde fått dette barnet i sommer. Jeg angrer dypt og ønsker å bli gravid igjen. Hva skal jeg gjøre?
Dypt ulykkelig kvinne
Svar: Jeg tror at noe det verste en mann kan gjøre mot en kvinne, er å presse henne til å fjerne et barn som hun ønsker. Hadde min mann ant konsekvensene, er
det mulig han ville betenkt seg. Sørgelig at legen du snakket med ikke advarte deg sterkt mot å få foretatt abort mot din vilje, og snakket med mannen din om de svært negative følgene en slik handling kan medføre. Men man må kanskje være kvinne for å forstå hvilken skjebnesvanger betydning en uønsket abort kan ha. Selv ble jeg for flere år siden
oppsøkt av en kvinne som var uplanlagt gravid, og som hadde en mann som ønsket at hun skulle ta abort. Hun var helt klar på at hun ønsket barnet. Jeg ba henne gå hjem og fortelle mannen at om hun gjennomførte aborten, kunne det få veldig negative konsekvenser for hennes mentale helse og for ekteskapets framtid. Heldigvis forsto han alvoret og godtok at hun ville ha barnet. Og selvsagt ble han glad for barnet da det kom. Jeg skriver ikke dette for å strø salt i sårene dine, men for å advare andre mot å la seg presse til abort mot sitt ønske. Det kan gå bra. Men det kan også etterlate en varig bitterhet mot den som presset fram inngrepet. Du ønsker et barn til. Jeg kan tenke meg at det som hendte, og som du angrer så inderlig på, kan forsterke dette ønsket. Er det det uplanlagte svangerskapet som fikk deg til å forstå at du gjerne vil ha et fjerde barn? Eller ønsket du egentlig et barn til før du ble gravid? Det kan være fornuftig at du analyserer dine egne motiver. Det er en svært ulykkelig situasjon når et par er uenig om de skal få
barn. Det er risikabelt å forsøke å bli gravid mot partnerens ønske. For mannen din kan det være viktigere å unngå nok et barn enn å såre deg på nytt. Du tar en stor risiko hvis du «lurer ham» slik at du blir gravid igjen uten at han er med på det. Forholdet kan bli enda vanskeligere, selv om mannen din antakelig ikke ville tvinge deg til abort en gang til.
Du kan med rette si: «Men hva med meg da? Teller ikke mitt ønske? Bør han ikke prøve å reparere den skaden han har påført meg?» Jeg skulle ønske han ville forstå at den beste terapien for deg (og antakelig også for forholdet), er at dere får et barn til. Men der er han altså ikke nå. Han kan være svært fornøyd med de barna dere har og glede seg til at de blir større og mer uavhengige, slik at dere kan få mer tid til å dyrke hverandre. Han kan føle at tiden med nattevåk og bleieskift skal være forbi. Har du snakket med ham om hvorfor han er så imot å øke familien? Han kan jo ha gode grunner, som har med økonomi, boforhold og arbeidsbelastning å gjøre. Han vil kanskje være sikker på å kunne sørge godt
nok for familien han har, og er muligens engstelig for at enda et familiemedlem kan gjøre framtiden mer usikker for alle. Det er fint om dere klarer å ha en saklig samtale om dette slik at du får en forståelse for hans motiver og han forstår dine. Jeg kjenner til familier der kvinnen har lovet mannen å ta alt arbeidet med en nykommer hvis han bare gir etter for
hennes ønske. Det har fungert bra i disse familiene, og hun har stått ved sitt ord uten å bli sur. Kan det tenkes at dere kan komme fram til en avtale om arbeids- og ansvarsfordeling
som mannen din kan godta hvis forholdene ligger til rette for en familieforøkelse? Jeg håper dere finner en løsning dere begge kan være tilfreds med. Lykke til!
Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no
