Spørsmål: Første gang jeg innledet et forhold til min eks, varte det
bare i noen måneder før jeg gjorde det slutt. Han gjorde et selvmordsforsøk og etter det ble jeg spurt om jeg kunne støtte ham. Vi innledet et forhold på nytt, flyttet sammen og fikk to barn. Etter 16 år ble vi enig om å flytte fra hverandre. Han traff fort en ny kvinne.
Jeg ba ham om hjelp med barna, men den nye kvinnen mente at han ikke skulle gjøre
det når vi ikke var kjærester mer. Han forsøkte så å gjøre det slutt med henne etter tre
måneders bekjentskap, men hun nektet ham å gå. Barna og jeg så ham ikke på mange
uker. Hun ville at han mest mulig skulle holde seg borte fra barna og fortiden, hun mente det ville bli for tungt for ham. Han sa ikke noe, og barna ble skjøvet bort. Så ble et av barna alvorlig syk, og jeg ba ham om hjelp. Da fikk jeg vite at når jeg snakket om dette, gjorde jeg det vanskelig for ham. Han kontaktet oss ikke på flere uker. Jeg måtte ha mye hjelp i denne tiden, men han kunne ikke bruke noe av fritiden sin til å ta seg av egne barn.
Etter hvert sluttet jeg å kontakte ham. I løpet av et halvt år ringte jeg ham tre ganger og
fikk da beskjed om at jeg bare ringte for å ødelegge. En sjelden gang hadde han kontakt
med barna, og da fikk de vite at hans nye kjæreste var så snill som lot ham besøke dem. Når jeg har bedt ham om å ta mer ansvar for barna, har han svart nei fordi det var jeg som ville avslutte forholdet. Han har rådet meg til å finne en ny mann slik at både barna og jeg får det lettere. Etter alt dette nekter barna nå å dra til faren. Han var en flott
far da vi levde sammen, tok seg av dem og ga dem omsorg. Selv mener han at han fortsatt er en god far. Han er totalt forandret. Det ser vi alle, og det har vært et stort sjokk
og en sorg uten like. Noe er riv ruskende galt. Begge barna er veldig sinte og bitre på ham og ser klart galskapen i det som skjer. Han har sviktet dem i over to år nå. De har forsøkt å snakke med ham om hva de føler, ønsker og vil, men han hører ikke på dem. Han ser ikke noe galt i det han gjør. De må ikke være sure, sier han. Han forstår ikke at han selv avviser dem. Hva tenker du om hennes oppførsel? Vi var enig om bruddet, men til barna og andre sier han at jeg kastet ham ut. Hvorfor lyver han om det? Klarer han ikke å skille barna og meg? Han mener at jeg bare trenger en elsker og en snømåker, alt det andre klarer jeg. Har du noen råd til meg/oss?
Vera
Svar: Det er viktig for barn å ha respekt for foreldrene sine. Derfor er det vesentlig at foreldre som skiller lag, ikke trekker barna inn i konflikten og ikke snakker nedsettende om hverandre. I din situasjon trenger du ikke snakke nedsettende om din eks for at barna skal miste respekten for ham, det sørger han for til de grader selv. Han er
antakelig hjernevasket av en kvinne han er redd for å miste. Men han må som et voksent menneske selv ta ansvaret for at han lar seg hjernevaske. For meg er det nærmest uforståelig at han ikke ønsker å ha en så god og hyppig kontakt med barna som mulig. Kanskje han fremdeles er bitter på deg på grunn av bruddet, som han muligens ikke var så enig i som han lot som. Og så lar han bitterheten gå ut over dere alle. Det virker på meg som han nærmest er et stort barn for tiden. Han forstår ikke konsekvensen av sin egen atferd, at han mister barnas kjærlighet, respekt og tillit, og at det er et tap som er uerstattelig. Den nye kvinnens oppførsel synes jeg vitner om at hun har en svært avvikende personlighet. Hun må ha en nærmest sykelig eiertrang til den hun lever sammen med og en velutviklet sjalusi. Å gå så systematisk inn for å ødelegge forholdet mellom far og barn virker nærmest ondsinnet på meg. Men jeg må jo tilføye at jeg ikke kjenner hennes versjon av historien. Barn er uendelig lojale, og det kan godt være at du bør snakke med barna dine om hvordan de ønsker å forholde seg til faren i framtiden. Det kan godt hende at de ikke har gitt opp riktig ennå. Kanskje du skal overlate helt og holdent til dem å opprettholde kontakten med faren sin? Ta en siste telefon til eksen din og fortell ham at du heretter ikke vil ringe ham, og at du overlater til ham å holde seg orientert om barnas ve og vel ved å snakke direkte med dem. Barna dine kommer til å trekke sine egne konklusjoner om hva de kan vente seg av ham. Pass på ikke å snakke nedsettende om ham, men vær der og lytt til det barna forteller. De trenger å vite at de kan stole på deg, og at du vil støtte dem, uansett hva de måtte tenke og føle om faren sin.
Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no
