Helse & Livsstil

Han sviktet da jeg aborterte

Sorgen over barnet som ikke ble til er overskygget av sorgen og skuffelsen over hva min kjære har gjort mot meg.

Publisert
Sist oppdatert




Spørsmål: Jeg er en jente i slutten av 20-årene som har mistet troen på kjærligheten. Jeg møtte verdens mest fantastiske mann for litt over et år siden, og vi ble svært forelsket. Vi flyttet tidlig sammen, kjøpte oss en leilighet og planla å få barn. Jeg vil understreke at jeg ikke presset ham til noe av dette. Hans holdning var at: «Vi skal jo få barn en eller annen gang. Vi kan like godt få det nå som senere. » Han sa at han gledet seg til å få en liten tass som skulle suse rundt på stuegulvet. Jeg ble gravid ganske raskt. Men det gikk ikke bra. I uke 11 hadde jeg en nagende følelse av at noe var galt. Etter tre ultralydundersøkelser fikk jeg vite at fosteret var dødt. Jeg ble helt knust, gråt, kjeftet, brøt sammen, og ville helst sitte og stirre i veggen. Tre uker etter utskrapingen sa han at han kanskje ville gjøre det slutt. Han mente at ting var blitt så triste og vanskelige at han så mange grunner til at vi ikke skulle være sammen. Han har ikke utdypet dette noe mer, og er også svært konfliktsky. Men, hallo! Hvorfor forsto han ikke at jeg opplevde sorg? At jeg hadde det vondt? Han var til og med sammen med meg på utskrapingen, holdt meg i hånden da jeg våknet etterpå, full av blod. Jeg skrek. Noen uker senere begynte vi med rådgivning, og til slutt stilte jeg et ultimatum: Vi må enten være sammen, eller du må slå opp. Han valgte å gjøre det slutt. Vi bestemte oss for å prøve å være venner, og han sa ofte: «Vi får se hva som skjer med oss.» (Implisitt: Kanskje vi blir sammen igjen). Jeg tok opp lån, kjøpte meg leilighet, og prøver fortsatt å få livet mitt tilbake. For en uke siden kuttet jeg kontakten med ham. Han kan jo fortsatt ikke love meg noen ting. Det gjør bare vondt verre å være sammen med ham. Men hva gjør jeg nå? Jeg er fremdeles i sjokk. Sorgen over barnet som ikke ble til er overskygget av sorgen og skuffelsen over hva min kjære har gjort mot meg. Og hvordan skal jeg klare å stole på noen igjen? Jeg er livredd for å bli kynisk og ikke minst vedvarende deppa. Jeg vet jo at tiden leger alle sår, men jeg har gått gjennom en livskrise der jeg mistet babyen min, samboeren og hjemmet jeg hadde. Og det på under to måneder. Det er bare blitt for mye for meg. Har du noen råd?
Lille meg

Svar: Det er flott at du har maktet å tenke så klart at du ga kjæresten din et ultimatum. Verdens mest fantastiske mann viste seg altså å ikke være så fantastisk likevel. Oppførselen hans tyder på at hans kjærlighet ikke var sterk nok til å tåle de mindre gode dagene. Han var forelsket i deg så lenge du var søt og glad. Litt naivt romantisk så han for seg et felles deilig lite barn som skulle pludre og kose og sitte på fanget. Han besto dessverre ikke den første vanskelige prøven han ble satt på. I stedet for å trøste deg og dele sorgen, vender han deg ryggen. På et vis kan du være glad for at han avslørte seg nå, selv om det var brutalt for deg. Kanskje det var en mening i at han ikke skulle bli far til barnet ditt. Før eller senere ville han antakelig på nytt svikte deg i motgang, og da kan det være at livet ditt ville blitt enda vanskeligere enn det er nå. Slik tenker jeg når jeg leser brevet ditt. Jeg håper inderlig du ikke tar kontakt med ham igjen. Dersom han kommer tilbake, ber om tilgivelse og innrømmer at han har oppført seg under enhver kritikk, kan du jo vurdere om du på nytt vil ha noe med ham å gjøre. Jeg forstår godt at det kan være vanskelig å tro på kjærligheten etter det du har opplevd. Nå mistenker du antakelig de fleste menn for å stikke av så fort gråværsdagene melder seg. Innerst inne vet du selvfølgelig at slik er det ikke. Når du er kommet over denne krisen (noe som godt kan ta tid), er jeg temmelig sikker på at du ønsker å bli forelsket igjen, og du kommer sikkert til å møte menn som fascinerer deg. Det du bør ha lært av denne vonde
hendelsen, er at du ikke skal flytte sammen med en mann du ikke kjenner godt nok etter kort tid. Lev gjerne sammen et år eller to før dere får barn. Du må vite at han tar ansvar, støtter og hjelper deg i tunge stunder og tåler at du ikke alltid er søt og blid, før du lar
ham bli far til barnet ditt. Selv om du nå er i sjokk, har du mestret denne smertefulle opplevelsen på en meget forstandig måte. Du vet selv at tiden leger alle sår. Jeg håper det ikke tar for lang tid før sårene dine begynner å gro.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no

Åsa Rytter Evensen
Åsa Rytter Evensen Vis mer
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer