Spørsmål:Jeg møtte min kjæreste for seks måneder siden. Vi har lyst til å satse på hverandre, og på grunn av jobbsituasjonen betyr det at jeg må flytte til hans by. Det vil jeg gjerne. Vi har det stort sett ukomplisert, gjør hverandre glade og vil hverandre godt. Han har flere ganger sagt at jeg er den mest fantastiske personen han kjenner, og at jeg vil bli en god mor.
Så til saken: Han klager på at jeg ofte ikke gjør det jeg skal. Nå sist var det at jeg ikke møtte til intervju på en jobb jeg hadde søkt på. Når jeg tenker på det i ettertid søkte jeg mest fordi han fant stillingen for meg, og jeg hadde ingen sterk motivasjon for jobben.
Det at jeg ikke har gjort som jeg har sagt, har skjedd noen ganger på noen få felt. Han har blitt oppmerksom på det, noe som gjør at jeg må prestere over tid før jeg kan komme i pluss. Så har han nevnt at vi er ulike. Han har en juridisk bakgrunn, mens jeg har en samfunnsvitenskapelig. Jeg er mer opptatt av prosess og å snakke, mens han er opptatt av handling.
Det påkaller en endring, men han sier at vi ikke skal snakke om det når han har sagt sitt. Siden han føler seg såret, vil jeg gjerne imøtekomme ham.
Noen ganger tror han jeg ikke har forstått ham. Så tror han at jeg skjønner, men ikke klarer. Han er redd jeg ikke kan endre på dette selv om jeg vil. Da går det ikke for oss. Før har han vært sint, men nå er han mer fortvilet, og det gjør meg vondt. Så sender han sms om at han elsker meg. Ellers ville jeg ikke kunne gjøre ham så desperat. Så vil han at vi ikke skal snakke mer om det, men tenke framover og starte forfra. Han kan ikke unnvære meg. Han skal prøve å glemme og komme videre, men det må bli annerledes nå!
Og når jeg tenker over det han sier og vil, er det jo et slikt menneske jeg ønsker å være. Lar jeg være å gjøre noe, så tror jeg at jeg vil stå på stedet hvil på det feltet. Nå har jeg sjansen til å gjøre en endring. Samtidig er jeg ikke en person som folk ikke kan stole på og som sluntrer unna. Jeg har en jobb med mye ansvar og ser at folk liker meg for den jeg er. Har du noen tanker om hvordan jeg kan finne ut av dette? Jeg vil at han skal forstå meg også.
Svar: Dere har et sterkt ønske om å bli mer like. Det er ikke rart, for likhet er lim i et forhold. Men det er slående hvordan dere begge synes at det er din jobb å stå for forandringen. Kanskje er det fordi han står for et verdisystem det er vanskelig å si seg uenig i. Han representerer fornuft, viljestyrke og handlekraft. Sånn sett vil du gjerne komme ham i møte – og om nødvendig forandre deg. Men krever han dette på en måte som er god for deg? Han er insisterende, og du føler deg ikke bra nok. Ok, så utfordrer han deg. Det kan være bra, og kanskje til og med på sin plass, synes du. Spørsmålet er om du klarer å utvikle deg under hans blikk.
Hvis hans respekt for deg avhenger av at du forandrer deg i et visst tempo, blir det et skummelt samliv for deg. Du må prestere, kanskje utover det som passer for deg, og det er han som avgjør om du gjør det bra nok.
Du trenger at han respekterer deg, også om du ikke skulle klare å forandre deg. Bare slik kan du få frihet til å utvikle deg på en måte som faktisk blir god for deg. Hvis du ikke har noe slingringsmonn, styres du av frykt for å feile. Frykt er et dårlig utgangspunkt for endring. Du trenger inspirasjon og en følelse av at kravene ligger innenfor det du både ønsker og klarer å prestere. Vi trenger ofte utfordringer for å sette i gang endringsprosesser, men det må være inspirerende utfordringer som vi selv ønsker oss, og føler oss rimelig vel med.
Dere kan ikke forandre hverandre. Like lite som han kan forandre deg, kan du forandre hans væremåte – hans pliktfølelse og ønsker om at du skal prestere det samme. Men du kan ta ansvar for din egen innstilling til både deg selv og innsatsen din. Ikke fokuser bare på det du vil forandre ved deg selv. Se også på hva du ønsker å være. Hva liker du ved deg selv? Når vi blir kjent med oss selv, og får et mer avklart forhold til hvordan vi er og ønsker å være, er det også mye lettere å bestemme seg for hva slags innflytelse andre skal få lov til å ha på oss selv og det vi gjør. I et kjærlighetsforhold er vi to – to som deler passe mye, men som også er separate individer som kan inspirere hverandre. Likhet er godt, men vi må også kunne leve med forskjeller.
Hanne Weie Oddli
Psykolog
hanne@kk.no
