Fra tidligere forhold har jeg tre barn, noe han har akseptert fra første dag. Han har vært utrolig flink og tålmodig, stilt opp for dem både med henting og bringing på trening, som barnevakt når jeg skulle bort og så videre.
Men så fikk mitt eldste barn problemer, noe som skapte store vanskeligheter for oss. Barnet valgte å flytte til sin far, og det opplevde jeg som veldig tøft. Barnet hadde bare hatt sporadisk kontakt med faren siden vårt forhold tok slutt.
Jeg valgte å flytte i nærheten av den eldste med de to andre barna for å kunne støtte og hjelpe. Min samboer flyttet ikke med, men ble boende i vår felles bolig. Dette var ikke noe sjakktrekk. Vi har dessverre ikke hatt kontakt med det eldste barnet etter at vi flyttet.
Nå har jeg bestemt meg for å flytte tilbake til stedet der vi bodde før, men min samboer vet ikke om han har lyst til å fortsette forholdet. Han mener det har vært så utrolig mye styr, og han er kjempeskuffet over det som har skjedd etter at han stilte opp i tykt og tynt gjennom flere år, mens barnas biologiske far ikke lot høre fra seg.
Jeg vil ikke for alt i verden miste ham, men hva kan jeg gjøre? Mine to yngste barn er også veldig knyttet til min samboer, og de gleder seg veldig til å flytte tilbake til ham. Jeg har ikke fortalt at vi muligens ikke skal bo sammen med min samboer mer.
Han vil tenke og leve livet, ha det fritt og ubekymret, sier han. Han vil slippe å tenke for mye på andre mennesker rundt seg, men han er veldig usikker.
Når vi har vært på besøk hos ham, sier han at han er glad i meg og har mest lyst til å si at vi skal komme hjem igjen. Men så kan han etter en dag eller to si at jeg ikke må ha falske forhåpninger, at jeg må la ham få tenke.
Fortvilet trebarnsmor
Svar: Jeg tror samboeren din er dypt såret over at du flyttet fra ham etter alle de fine årene dere hadde sammen. Det kan hende han har mistet tilliten til deg, og ikke helt våger å utsette seg for at det samme kan skje igjen.
Det er antakelig vanskelig for en barnløs mann å forstå at for de fleste mødre er barna viktigere enn alt annet, og at alle hensyn må vike for en mor når hun må ta vare på barnet sitt.
Jeg synes ikke du gjorde en dumhet da du flyttet etter den eldste. Du viste barnet ditt hvor mye du elsker det. Selv om barnet nå ikke vil være sammen med deg, er det godt mulig at dette vil bli husket og bidra til at kontakten gjenopprettes senere.
Jeg tror det er viktig at du ikke maser på samboeren din og gir ham følelsen av å bli presset. Det har kostet ham å være din samboer, han har jobbet for deg og dine barn.
Nå overveier han muligens om det han får ved å leve sammen med deg, er verdt det han må «betale» ved å ha omsorg for deg og dine barn. Han har bedt deg om å la ham få tenke.
Du kan ikke gjøre annet enn å etterkomme hans ønske. Det vil ikke hjelpe deg å mase, gråte, trygle og be om kjærlighetserklæringer fra ham. Muligens kan det være lurt å si til ham at du forstår hans trang til frihet og til å leke i en periode.
Fortell ham at du elsker ham, og er der den dagen han eventuelt bestemmer seg for å velge deg igjen. Og du må forberede deg på at det kan bli en tøff venteperiode.
Hvis han virkelig elsker deg, vil han etter all sannsynlighet fort gå trett av ungkarslivets gleder og ønske deg velkommen hjem igjen. Elsker han deg ikke, kommer han til å finne det ut.
Åsa Rytter Evensen
Samlivsrådgiver
asa@kk.no
