Spørsmål: Nå trenger jeg noen hjelpsomme ord og svar. Jeg er inne i en veldig deprimerende periode, nå som jeg egentlig skulle smile og glede meg over sommeren og mange lyse stunder. Men slik er det altså ikke. Jeg er 24 år og har vært gift i tre år, men har vært sammen med mannen min i fem år. Vi har en datter på fire år. Hun er en nydelig og helt perfekt jente, og vi er veldig glad i henne. Men saken er slik: Vi fikk barnet vel et år etter at vi møttes. Det var planlagt, og vi gledet oss masse da vi ventet barnet. Nå har vi det kjempefint alle tre. Tiden er inne til å planlegge et nytt barn, mener jeg. Men mannen min vil plutselig ikke ha flere. Han er helt bestemt på det, og det er han som avgjør dette. Jeg er ung. Det er han også, 29 år. Jeg vil så forferdelig gjerne ha et barn til med ham. Først og fremst på grunn av datteren vår. Hun går i barnehage, og alle der har søsken. Hun ønsker seg en søster eller bror. Vi er unge og friske, og det hadde bare vært nydelig. Jeg tror mannen min ikke vil fordi han synes babyperioden er tøff med nattevåk, bleieskift og endret livsmønster for en periode. Han synes det er skjønt at datteren vår nå er såpass stor at hun klarer seg selv på mange måter, og prater slik at vi forstår henne. Men en baby er da ikke verdens ende? Å få et barn, litt nattevåk og bleieskift er jo veldig naturlig og bare en hyggelig jobb. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg bare la det gå, la ham få viljen sin, aldri få flere barn? Nøye meg med å nyte vår datter, som bare er helt herlig, en super jente. Jeg føler at jeg blir snytt hvis jeg ikke får flere, og jeg er veldig ulykkelig når jeg tenker på alt dette, og det gjør jeg ofte. Har ofte perioder hvor jeg gråter for meg selv. Mannen min og jeg har mange krangler om dette. Vi blir ikke enig. Vi kunne gått fra hverandre flere ganger på grunn av denne store konflikten. Men vi elsker hverandre for høyt, og vi elsker barnet vårt for høyt. Nå sitter jeg på jobben og ser på den ene gravide etter den andre. De passerer med vogner og med store mager. Og her flyr tiden fra meg. Hjelp meg, hva gjør jeg? Jeg synes mannen min og jeg kan ha god kommunikasjon om dette, men det virker som om han ikke bryr seg om hva jeg føler.Tyr, 80-modellSvar: Situasjonen dere to er i, er en av de såreste og vanskeligste et par kan møte. Det ser ut til at del menn ikke skjønner hvor dypt ønsket om barn er hos de fleste kvinner. Det virker utvilsomt noe egoistisk av mannen din å nekte deg, som han sier han elsker, det barnet du ønsker deg aller mest i verden. Slik jeg ser det, har du følgende valg: Du kan sette hardt mot hardt og si at du forlater ham og finner deg en ny mann hvis han ikke er villig til å bli far til barnet du vil ha. Det kan hende han motvillig gir seg, men det kan også hende at han tar deg på ordet. Dette valget har du antakelig vært innom og avvist. Jeg vil heller ikke råde deg til å sette saken slik på spissen. Så kan du «lure» ham, dersom det er du som har ansvaret for prevensjonen. Det er også risikabelt. Han kan bli avvisende både overfor deg og barnet, og han kan slutte å stole på deg. Men han kan også komme til å akseptere at han skal bli far nok en gang når han venner seg til tanken. Men jeg vil ikke råde deg til å ta en slik sjanse heller hvis du vil bevare et godt forhold til mannen din. En tredje mulighet er å vente og se. Det kan hende at mannen din tenkerannerledes når han forhåpentlig forstår hvor viktig det er for deg og datteren din at det kommer et barn til, og når minnene om den travle babytiden blekner. Dersom dette skjer, blir det en god avstand mellom søsknene. Det er ikke sikkert at det gjør noe. Tvert imot blir det lettere for alle i familien med en baby når den eldste er selvhjulpen. Jeg har støtt på en liknende sak i min legepraksis. For kvinnen var det så viktig å få et barn at hun lovet mannen at han ikke skulle ha noe bry med babyen. Bleieskift, nattevåk og alt det andre som følger med ville hun ta. Selvsagt ble det en glede for hele familien, også faren, da familieforøkelsen var et faktum. Du har kranglet mye med mannen din om dette. Jeg tror det kan være lurt å si til ham at du lar spørsmålet ligge for eksempel et år til. Da vil du ta det opp på nytt fordi det er usedvanlig viktig for deg. Du er jo mye mer ulykkelig over å savne et barn enn mannen din vil bli over å få et barn til, og det kan du la ham få vite. Jeg håper han skifter mening med tiden, og at det er du som går rundt med stor mage om ikke så lenge.Åsa Rytter Evensensamlivsrådgiverasa@kk.no