elsker å elske med hverandre. Fysisk er vi ett. Psykisk er vi antakelig som en hel skoleklasse. Jeg hyler og skriker og kaster ting i veggene. Han låser dørene til sitt indre. Og til soverommet.
Denne mannen har jeg satset alt på. Jeg hadde lite, men leide en leilighet og levde et selvstendig liv. Jeg flyttet inn til ham, og han sa at han mer enn gjerne ville forsørge meg. Nå eier han alt, inkludert mitt liv og min hverdag. Og på kjærlighetens underlige vis er det
faktisk det som plager meg mest.
Min elskede mann er, som mange menn, avhengig av å bli følelsesmessig bekreftet ved seksuell kontakt. Mange kvinner blir tilfredse ved et ømt klapp på kinnet og noen velplasserte ord, men det finnes faktisk menn som ikke kan oppleve noe tilsvarende uten at det involverer kjønnslig omgang. De trenger sex for å føle seg vel.
Jeg har også en psykisk sykdom. Jeg jobber og sliter og kjemper mot den, men lider ikke av
den. Jeg lever med den. I perioder mister jeg all lyst på seksuell omgang. Jeg fikk et medikament av legen som lettet tåkeheimen, men bivirkningen var null sexlyst.
Det er da det skjer - når jeg ikke fikser noe som ligner på seksuell omgang: Da går han ut og finner andre. Han la igjen spor klare som dagen. Noe som for meg ligner på et ønske om å bli oppdaget, bli sett.
Da jeg tok ham med buksene nede, var jeg ferdig med medisinene og hadde fått tilbake mitt eget liv, min egen seksualitet og min egen lyst. Min elskede hadde solgt leiligheten for å flytte meg tilbake til det miljøet jeg trives i. Det er i det øyeblikket jeg avslører ham, at han virkelig svikter meg. Han nekter å innse at han har gjort noe galt. Han påstår at han gikk utenfor forholdet for å hente inspirasjon til vårt samliv.
I hans munn blir det til at han gjorde det for min skyld, for å få nye erfaringer med hvordan han skulle tilfredsstille meg. Han har sperret min evne og vilje til tilgivelse fordi han ikke
ønsker noen tilgivelse. Han ser ikke hvilken enorm brøler han har gjort.
Jeg sitter med tilgivelsen på tungespissen, men sliter også med en enormt såret selvfølelse. Jeg vil så uendelig gjerne gå gjennom og forbi dette sammen med ham, og bruke katastrofen til noe konstruktivt. Men jeg fatter ikke hvordan jeg skal få ham til å forstå hva han har gjort. Jeg venter bare på en ørliten selverkjennelse for å gi ham den tilgivelsen han selv ikke skjønner at han faktisk trenger.
Jeg elsker å elske med ham. Men før han har erkjent sviket, vil elskerinnene alltid poppe opp i mitt hode når vi elsker. De lever der som spøkelser. Sviket ligger som en sky over forholdet. Det sviket jeg allerede i mitt indre har tilgitt ved ikke å ha forlatt ham. Hvordan
kommer jeg videre med ham alene?
Hilsen sveket
Svar:Jeg er enig i at han har sviktet deg, og det på et tidspunkt da du mest av alt trengte støtte og lojalitet. Kanskje han døyver sin dårlige samvittighet ved å påstå at han gjorde det for din skyld, for å lære hvordan han kunne tilfredsstille deg. Erkesludder! Hvis han hadde et ønske om å gjøre det bedre for deg, burde han spurt deg om du ønsket at han skulle delta i den slags «trening».
Du har all grunn til å være sint og såret. Men ønsker du å leve videre med ham fordi du elsker ham, må du på et eller annet vis forsone deg med det som har skjedd og til syvende og sist kanskje klare å tilgi ham. Når man virkelig elsker et menneske, godtar man
vedkommende som han er. Med alle feil og mangler. Det er ikke lett når feilene er så store som hos samboeren din.
Jeg har snakket med mange bedratte kvinner og vet at raseriet og bitterheten kan vare lenge. Jeg tror det tar lengre tid å komme over sviket hvis du nærer minnet ved å komme med små bemerkninger som skal sørge for at han ikke glemmer at han har oppført seg utilgivelig.
Selv om han fortjener å få repetert om og om igjen hvordan han har skadet deg, går han til slutt lei av gjentakelsene. Jo mer du lar ditt sinne gå ut over ham, desto mer vedlikeholder du din egen sorg og lidelse. Det beste ville være om han ble med deg til
samtaler på et familievernkontor, for å bearbeide det
som har hendt.
I dagliglivet hjemme bør dere forsøke å være så snille og varme mot hverandre som mulig.
Jeg går ut fra at du har stilt som betingelse for fortsatt samliv at han heretter er trofast. Du har sikkert også fortalt ham at han har skadet forholdet deres enormt ved å svikte deg da du trengte ham mest.
Jeg håper han med tiden kan erkjenne at det er umulig å oppretthode tilliten til en person som fortsetter å oppføre seg slik han har gjort.
Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no
