Helse & Livsstil

Han vil ikke møte meg

Han har isolert seg etter at han kom hjem fra sykehuset, og til min store fortvilelse har han avlyst bryllupet.

Publisert
Sist oppdatert




Spørsmål: Kjæresten min har fått multippel sklerose. Han har nettopp fått vite at dette er forklaringen på at han har merket nedsatt følsomhet i den ene hånden og sterk grad av trøtthet over noen måneder. Naturlig nok er han sterkt deprimert etter å ha fått denne diagnosen. Han har isolert seg etter at han kom hjem fra sykehuset, og til min store fortvilelse har han avlyst bryllupet. Han har sagt til meg at han slett ikke er sikker på at han vil gifte seg, nå som han er en syk mann med en svært usikker framtid. Han har selvsagt lest det han har kommet over om multippel sklerose på internett. Det har jeg også. Jeg forstår at sykdommen kan utvikle seg forskjellig fra person til person. Noen merker knapt at de er rammet, mens hos andre har sykdommen et mer ondartet forløp. Han har sagt rett ut til meg at han ikke vil at jeg, som er ung, frisk og glad, skal binde meg til en mann som går en framtid som krøpling i møte. Men det er ham jeg vil ha. Jeg elsker ham, han er mannen i mitt liv. Er det noe jeg vil mer enn alt annet, er det å hjelpe og støtte ham i tiden framover. Han er stolt og sta, han unner meg en bedre skjebne enn å bli sykepleier for en hjelpeløs mann, sier han. Vi var samboere inntil for én måned siden. Nå har han flyttet hjem til foreldrene. Han har fått en aktiv sykmelding og har så vidt begynt å vise seg på jobben sin. Symptomene på sykdommen har gått helt tilbake, slik jeg har forstått. Legemlig sett er han for øyeblikket i ganske god form, psykisk sett er det atskillig verre fatt. Etter den alvorlige samtalen vi hadde rett etter at diagnosen var klar, har han ikke villet treffe meg. Jeg får vite hvordan det står til via moren hans, som er like fortvilet som meg over måten han reagerer på. For meg er det absolutt ingen løsning å unngå skjebnen som sykepleier. For det første er det vel langt fra sikkert at det blir slik. For det andre vet jeg at jeg vil bli langt lykkeligere som sykepleier for ham enn som en fri og frank kvinne som kommer til å slite med en dyp kjærlighetssorg i årene framover. Jeg vet at jeg ikke er interessert i å finne meg en annen mann. Jeg vet at det ikke er lett å leve med en mann som sliter med kronisk sykdom. Men jeg vil så mye heller gjøre det, enn å leve alene og tenke på ham hver eneste dag resten av livet mitt. Nå er jeg 27 år, han er 29. Jeg er sterk og selvstendig og vet hva jeg gjør. Og jeg vet jo at det kan komme mange gode dager etter denne. Men for ham ser alt helt svart ut nå. Jeg vil ikke at han skal synke dypere ned i fortvilelsen, og jeg er redd det blir vanskeligere å få kontakt med ham ettersom tiden går. Han innbiller seg jo at han gjør meg en tjeneste ved ikke å se meg. Han mener visst at det skal bli lettere for oss begge to å glemme når vi ikke har kontakt. Han kjenner meg visst ikke godt nok! Hva gjør jeg nå? Har forsøkt å skrive til ham, men brevene blir returnert uåpnet. Mailen jeg sender blir slettet ulest, har moren fortalt meg. Når jeg ringer, tar moren alltid telefonen, og hun svarer høflig at det ikke passer for ham å snakke. Jeg har forsøkt å besøke ham, men da lukker han seg inne på rommet sitt og sier også at det ikke passer. Nå begynner jeg nesten å bli sint på ham Det er da hensynsløst ikke å lytte til min mening. Selv om han er syk, har han ingen rett til å se helt bort fra det jeg mener.
Ekskjæresten til en syk mann

Svar: Stolte mannfolk kan til tider oppføre seg usedvanlig dumt. Jeg synes det er bra du er sint, og du har all grunn til å være det. Det er virkelig hensynsløst av ham å stenge deg ute, nå når han trenger deg aller mest. Hensikten hans er antakelig
av edleste slag, men fullstendig misforstått. Hittil har du vært høflig og latt deg avvise når han har nektet å ta imot besøk. Kanskje det er på tide at du trenger deg inn og forlanger å få snakke med ham. Jeg tror det er lurt at du snakker til ham slik du ville gjort før han ble syk. Da ville du fortalt ham at du selv vet best hva som er riktigst for deg i framtiden. Og at du vil ha ham, fordi du elsker ham høyt. Du vil dele framtiden med ham uansett hvordan
den blir. Du er forberedt på at det kanskje ikke blir noen dans på roser, men atskillig bedre enn et liv uten ham. Du kan gjerne si til ham at han tar sorgene på forskudd, og oppfordre ham til i stedet å ta dag av gangen og glede seg over hver gode stund. Jeg har en fornemmelse av at denne karen ikke trenger medlidende dulling. Han er et voksent menneske som ikke bare kan løpe fra at han også har en forpliktelse overfor deg. Det tror han altså at han ivaretar, men der tar han jo fullstendig feil. Det kan være lurt at du varsler ditt besøk, og gjør det krystallklart at du ikke akter å la deg avvise. Jeg håper denne stolte og sta mannen tar til vettet og forstår at han kan være kjempeglad for å ha en kjæreste som deg ved sin side.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no

Åsa Rytter Evensen
Åsa Rytter Evensen Vis mer
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer