Spørsmål: Det tok lang tid å begynne på dette brevet, det er vondt å skrive. Hvis jeg ikke foretar meg noe, vil det gå galt. Han tar all min livskraft, det som er igjen. Det går ut over jobb og barnet mitt. Vi møttes for et par år siden. Jeg var kommet i en forferdelig vanskelig situasjon, hvor jeg trengte en advokat som kunne hjelpe meg. Husker ennå følelsen av å stå totalt alene med fortvilelsen og vite at jeg måtte fortelle alt
til en fremmed på et ukjent kontor. Jeg kunne ha tegnet hver eneste lille detalj og ha skrevet ned hvert eneste ord fra den gang jeg oppsøkte ham, den gangen et vilt fremmed menneske, men en som kunne hjelpe meg. Da jeg presenterte meg på kontoret og så at han så snill ut, følte jeg noe merkelig. Hele min fortvilelse strømmet ut av meg og bortover til ham, nesten som det var en substans, en del av min sjel. Jeg har aldri opplevd noe slikt før. Selvfølgelig klarte jeg ikke å være sterk, jeg brast i gråt. Jeg kan huske medlidenheten i øynene hans, stemmen som var så myk at hele kroppen min roet seg. Det var en vennlighet så uvant at jeg stoppet opp, det var så trygt. Det fulgte en tid med mye smerte, men det hjalp å ha kontakt. Det var livsviktig. To ord fra ham var ren lykke. Da jeg fant meg selv ved grensen som skiller liv og død, var det han som hjalp. Han trøstet meg også med kristne ting, selv om jeg ikke er personlig kristen. Jeg ble inderlig, dypt forelsket. Hele min lykke og mitt liv er avhengig av hans vennlighet. Han sier at han elsker meg. Tanken på å miste ham, mitt fotfeste, gjør at alt knyter seg inni meg. Han lover at han skal velge meg når tiden er riktig. På grunn av hans situasjon er det vanskelig akkurat nå. Når
vi møter hverandre, forsvinner all tvil. Noen ganger etter at vi har vært sammen, har jeg lyst til å legge igjen en liten lapp med ordet «HJELP» og håpe at noen finner den. Jeg vet at jeg aldri kan klare alt uten ham. Det jeg ikke forstår, er hvorfor jeg gråter og han ikke trøster. Hvordan kan han elske meg inderlig og dypfølt og allikevel ikke gjøre det nå, som ville gjøre oss begge lykkelige. Før følte jeg ren smerte, men også ren lykke. Nå føler jeg det som om jeg har mistet bunnen i meg, det er blitt vanskeligere å komme gjennom hverdagen. Det har aldri vært enkel og skjær lykke, men det var enklere å kjempe før.
Barnet skjønner at jeg er lei meg. Jeg prøver å ta meg sammen slik at det vanlige i livet fungerer, men det holder på å falle fra hverandre nå. Og jeg makter ikke å forhindre det. Når jeg kan stole på at han snakker sant, da er jeg lykkelig. Når jeg tviler, føler jeg meg ikke så mye verdt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Hilsen fortvilet
Svar: Du er i en meget sårbar periode i livet ditt, og du sier at hvis du ikke foretar deg noe, vil det gå galt. Selv om du ikke direkte ber om råd om hva du skal foreta deg, så oppfatter jeg at det er et slikt råd du ønsker deg fra min side. Du skulle nok ønske at du kunne påvirke din kjære til å velge deg her og nå. Det klarer du ikke, og det vil være meget uklokt av deg å presse ham. Det eneste du kan foreta deg noe med, er deg selv. Og det er ditt eget liv du bør ta fatt på nå. Jeg ser at du trenger en annen form for hjelp enn advokatbistanden du får fra mannen du har forelsket deg i. Du trenger en person som kan hjelpe deg til å finne tilbake til din egen styrke og mestringsevne. Jeg tviler ikke på at din kjære har hjulpet deg på flere måter enn den rent juridiske. Men det avhengighetsforholdet du er kommet i til ham, mener jeg er meget skadelig for deg. Det hindrer deg i å planlegge framtiden din som et selvstendig menneske, fordi alt ditt håp og alle dine drømmer om framtiden dreier seg om at det en dag skal bli dere to. Selv om du en dag får mannen du elsker, må du også kunne stå på egne bein. Det er en altfor stor belastning i lengden for en person å være det eneste innholdet i livet for en annen. I starten er det kanskje smigrende, etter hvert blir det en blytung bør å bære. Et forhold som er tuftet på en slik forutsetning har liten sjanse for å bli varig. Så den største tjenesten du kan gjøre deg selv, barnet ditt og mannen du elsker, er å foreta deg det som skal til for at du kan utvikle deg videre og stole på at du kommer til å klare deg, uansett om det til slutt blir dere to eller ei. Jeg må tilføye at det kan være svært vanskelig for din kjære å ha havnet i den tredoble rollen han nå er i. Han har gitt deg juridisk bistand og gjør det muligens fremdeles. Han er blitt kjæresten din, og han er blitt mannen du lener deg tungt mot i din sorg og fortvilelse. Det er den siste oppgaven jeg mener du
bør frita ham for. Så sårbar som du nå er, trenger du støtte fra en psykiater eller psykolog for å komme videre i livet. Du må be fastlegen din om henvisning. Dersom du trenger hjelpen meget raskt, kan du henvises til en psykiatrisk poliklinikk. Der kan du sannsynligvis få hjelp over en avgrenset periode. Deretter kan du bli henvist videre hvis du trenger ytterlige støtte. Du skriver at hele din lykke og ditt liv avhenger av hans vennlighet. At din lykke er avhengig av ham, er rimelig siden du elsker ham så dypt. Men livet ditt, det må du klare selv, uansett hvordan det går med kjærligheten. Han kan ikke ha ansvaret for det.
Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no
