Spørsmål: Jeg som skriver til deg, er en fortvilet 38 år gammel kvinne, som er havnet i en forferdelig vanskelig situasjon. Jeg vet verken ut eller inn, tankene mine er et eneste kaos. Saken er at jeg er blitt uplanlagt gravid og er seks uker på vei. Symptomene på graviditet er der allerede, med morgenkvalme og uvelhet. Mannen min fattet mistanke da jeg måtte brekke meg i går morges. Jeg kunne ikke nekte for at jeg er gravid. At han ikke ble glad, er forsiktig sagt. Vi har vært gift i 16 år og har to tenåringer på 15 og 13 år. Vi har utmerket økonomi, interessante jobber begge to og alt en kan ønske seg av materielle goder. I tillegg er barna greie, og besteforeldrene deres er mer enn villige til å hjelpe til hvis min mann og jeg tar oss en langweekend i en eller annen europeisk storby. Endelig er turen kommet til at vi kan nyte livet, sier mannen min. Et nytt barn passer ikke inn i det livet, derfor vil han at jeg skal ta abort. Denne nye graviditeten kom som en fullstendig overraskelse på meg, siden jeg har spiral. For fire år siden ble jeg også gravid ved et «uhell». Den gangen spontanaborterte jeg etter sju uker. Jeg tok det
tungt, og sørget for meg selv i flere måneder, mens mannen min var synlig lettet. Det både såret og forbauset meg, for han er ellers en forståelsesfull mann. Dette skapte for meg en følelsesmessig avstand mellom oss. Hver gang jeg har forsøkt å komme inn på det som skjedde, har han veket unna. At jeg kunne sørge, var visst helt uforståelig. Det var mannen min som insisterte på at vi skulle ha sikker prevensjon. Selv har jeg ønsket meg et tredje barn i mange år. Jeg vil ha dette barnet. Alt i meg protesterer mot å fjerne det livet som vokser i meg nå, og som jeg allerede kjenner meg knyttet til. Mannen min har begynt å presse meg. «Har du bestilt time hos legen? Du må sørge for å få time før det blir for sent. Jeg skal følge deg og støtte deg.» Når jeg tenker over hva han vil ha meg til å gjøre, kjenner jeg det som om jeg fjerner meg mer og mer fra ham følelsesmessig. Jeg elsker ham jo, han er far til barna mine, jeg vil bli gammel sammen med ham. Men hvordan skal det gå hvis kulden mot ham inne i meg vokser? Jeg tenker at hvis jeg beholder barnet mot hans vilje, så er det kanskje han som vil vende seg mot meg. Og kanskje går det ut over det nye barnet at jeg har trosset hans vilje? Og hvis jeg tar bort barnet, hvordan vil jeg reagere? Jeg er redd og fortvilet, og jeg kan ikke snakke med noen. Hva i all verden skal jeg gjøre?
Hilsen gravid

Svar: Det er en forferdelig valgsituasjon du er kommet i, og både din og din manns kjærlighet blir satt på prøve. Tar du bort barnet, sterkt mot ditt eget ønske, risikerer du at du kan bli langvarig deprimert etter inngrepet. Noe av det verste en kvinne kan oppleve, er å bli tvunget til å fjerne et barn hun inderlig ønsker seg. Videre er det ikke usannsynlig at den følelsesmessige avstanden til mannen din vil bli til en uoverstigelig kløft. Min erfaring er at kvinner aldri glemmer at de har kjent seg sviktet av mannen sin under en graviditet. Det han ønsker av deg nå, må kjennes som det størst tenkelige sviket. Dette er selvsagt verstefallstenkningen, men sannsynligheten for at dette skal
inntreffe, er ikke liten. Velger du å gjennomføre svangerskapet, risikerer du selvsagt at mannen din får negative følelser overfor deg og kanskje også barnet. Samtidig er det svært vanskelig for et voksent, normalt menneske ikke å bli begeistret når et nytt barn er
kommet til verden. Dere har alle forutsetninger for å mestre et tilskudd til familien på en utmerket måte. Mulighetene for at din mann kan få en annen holdning når fødselen nærmer seg, er absolutt til stede. Det er langt mindre sannsynlig at du kommer over en abort som er tvunget på deg. Alt dette synes jeg din mann bør få vite slik at han er klar over hva han risikerer. Mitt råd er at du ikke lar deg presse til noe du synes er helt galt for deg. Jeg råder deg til å få fjernet spiralen så fort som mulig. En inneliggende spiral øker risikoen for å abortere spontant. Men det er også en liten risiko for å abortere etter at spiralen er fjernet. Jeg kan fortelle deg at jeg har møtt liknende situasjoner i min legepraksis. Heldigvis var far like begeistret som mor over det lille barnet han opprinnelig ikke ønsket.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no