Sex

Har du spørsmål om sex og samliv?

KK-ekspert Peder Kjøs holdt nettmøte fredag 14. desember. Se svarene hans her!

EKSPERTEN: Peder Kjøs er spesialist i klinisk voksenpsykologi og svarer leserne om sex og kjærlighet på KK.no.  Foto: Astrid Waller
EKSPERTEN: Peder Kjøs er spesialist i klinisk voksenpsykologi og svarer leserne om sex og kjærlighet på KK.no. Foto: Astrid Waller Vis mer
Publisert
Sist oppdatert
Peder Kjøs er spesialist i klinisk voksenpsykologi og svarer leserne om sex og kjærlighet på KK.no. I sine nettmøter gir han KK.no's lesere råd om sex, samliv og kjærlighet. Mange problemer i forhold til seksualitet og samliv virker mer kompliserte enn de egentlig er - det er ikke flaut å spørre! Peders faste spalte her på KK.noLes saker Peder har skrevet:Kvinner som lurer mennDisse har best sexHer er tabu-orgasmen Nettmøtet er nå avsluttet.

Følg med på kk.no for flere spennende nettmøter i tiden som kommer!

PC bruk, innsendt av HanneDato: 01.02.2013 / kl.13:0011.12.2012 / kTuesday. 12:51Hei Peder. Jeg er 28 år og trenger noen råd. Etter å ha vært i et ødeleggende forhold tidligere, sliter jeg nå med konsekvensene av tidligere problemer sammen med min nye samboer. Min forrige samboer var avhengig av porno, og oppsøkte mye bilder/videoer på nettet. Han såret meg dypt, det var grusomt til tider. Selv om jeg i dag er lykkelig og har en fantastisk kjæreste, er jeg fremdeles bitter på hva min forrige kjæreste fikk frem i meg og hvor mye han ødela for meg. Selv om mye er lagt bak meg, får jeg til tider vonde tanker om hva min nåværende samboer holder på med på pc´en når jeg ikke er hjemme. Dette påvirker både tiden på jobb og tid med venner. Vi har så vidt vært innom temaet porno, og han har sagt at dette er noe han kan finne på å se på når jeg "ikke er der". Vi har ofte sex (4-5 ganger i uken) og det er stort sett jeg som tar initiativ. Han sier at mitt "behov" her er større enn hans. Jeg har imidlertid ikke turt å spørre mer ang porno og pc bruk for øvrig. Han vet at jeg har en vond fortid ang dette, men han sier ikke særlig mer. Jeg føler det er en privatsak. Hvem har vel ikke behov for privatliv? Han må jo få ha sitt liv selv om vi bor sammen. Likevel hater jeg tanken på hva han oppsøker på nettet. Men jeg vet jo ikke hva han gjør eller om han gjør noe. Jeg vil ikke vite men samtidig må jeg vite! Dette er et SVÆRT ømfintlig tema for meg, jeg er livredd for at han skal si noe jeg ikke vil høre. Til nå har jeg levd "(u)lykkelig uvitende", men vet ikke hvor lenge jeg klarer det uten at det ødelegger for oss, jobb og tiden min med venner. Dvs all tid borte hjemmefra når han er hjemme. Hva råder du meg til å gjøre? Bør jeg stille krav og be han om evt å begrense seg, definere hva jeg synes er greit, eller må jeg leve med slik angst? Takk for svar. - HanneJeg er helt enig med deg i at alle må få ha litt privatliv - samtidig som det jo er naturlig og fornuftig å interessere seg aldri så lite for hva partneren gjør i sitt privatliv. Du vet om din eks og din nåværende at porno er en del av dette privatlivet. Og da lurer jeg på: hvorfor er det så ille? Hvordan er dette et problem? Jeg får brev fra mange som er bekymret for at partnerne bruker porno, og grunnene er vanligvis at de er redde for at hun blir sammenlignet med (og kommer til kort overfor) pornodamene, og at han egentlig ønsker seg noe annet. Bekymringene går altså ofte på at det private skal opphøre å være privat, og heller bli til en ubehagelig virkelighet. Men denne bekymringen er oftest overdreven. Veldig, veldig mange menn ser på porno uten å sammenligne verken utseende eller "prestasjoner" med kjæresten. De ønsker seg heller ikke noe annet. Porno gir næring til fantasien når de onanerer, og det er den eneste funksjonen den har. Altså ingen reell trussel mot forholdet. Andre synes bare at porno er ekkelt, og føler forakt for mannen som kan like noe sånt. Dette er egentlig et mer alvorlig problem, for man kan ikke ha en kjæreste man ikke respekterer. Nå vet jeg som sagt ikke hva som er problemet for deg med at mannen din ser på porno, men jeg vil ikke anbefale at du stiller krav om at han kutter ut, hvis han da ikke er sykelig opptatt av porno. Konsekvensen kommer til å bli at han gjør det i hemmelighet, og da blir det enda verre. Hvis du synes det er ekkelt at han ser porno må du nesten snakke med ham om dette og høre hva porno egentlig betyr for ham, og så kjenne etter hva du synes om ham, ut fra det han har å si. Som du skjønner tror jeg det er enklest om du prøver å ikke bekymre deg så mye for dette, men hvis du likevel bekymrer deg, må du ta det opp med ham, uansett hvor ømtålig temaet er. Ellers går du jo bare og tenker på det hele tiden, likevel.Litt redd for å bo alene, innsendt av Jente 26Dato: 01.02.2013 / kl.13:0011.12.2012 / kTuesday. 14:13Hei,Jeg skal flytte fra samboeren min i april neste år. Vi har bodd sammen i litt over 2 år nå. Vi er gode venner, men ikke så gode kjærester. Vi har egentlig ikke planer om å gjøre det slutt når jeg flytter ut. Men begge vet at dette er som å ta et stort steg tilbake i forholdet vårt. Så sannsynligheten for at det blir slutt etter at jeg har flyttet ut er veldig høy. Nå har det seg slik at jeg har blitt så godt vant til å bo sammen med han at jeg er litt redd for å bo alene. Jeg har egentlig aldri bodd alene i over lengre tid. Jeg er redd for at det blir veldig ensomt, ingen å sove sammen med om nettene osv. Jeg har gode venninner og god kontakt med familien min så jeg er ikke redd for at jeg aldri får besøk. Men tanken på å bo alene er allikevel litt skummel. Er det normalt å føle seg slik? Vil denne frykten forsvinne over tid når jeg har flyttet ut? Hilsen jente 26Ensomt og ugreit blir det utvilsomt, og dette er ubehagelig - det tror jeg nok at de fleste synes. Noen voksne er også skikkelig mørkredde og husredde. Dette er helt normalt, vi mennesker trives jo absolutt best sammen med andre ganske tett på oss det meste av tiden. Det er også kjedelig å bo alene fordi man må gjøre alt husarbeid selv, ordne alt, betale for alt, osv. Faktisk er det veldig vanlig å ha det ganske dårlig med seg selv like etter et brudd. Noen løser dette med panikk-sjekking. De vil ha seg en kjæreste veldig fort igjen, eller i hvert fall dele seng med noen. Dette er sjelden særlig gode løsninger. Da er det bedre å bruke venner og familie. Etter hvert synes mange at det er ganske deilig å være for seg selv, men det er nok lurt å være innstilt på at dette kan ta litt tid.Hva tenner menn?, innsendt av nysgjerrigDato: 01.02.2013 / kl.13:0011.12.2012 / kTuesday. 18:42Hva er det som tenner menn mest?At kvinner er interessert i dem. At du er imøtekommende, vennlig, åpen, har lyst på ham, at du er oppnåelig, men helst mest for akkurat ham. hårspørsmål, innsendt av maleneDato: 01.02.2013 / kl.13:0011.12.2012 / kTuesday. 18:44Hei Peder, Tullete spørsmål, men gutta i gjengen min påstår at ingen gutter/menn egentlig tenner på kvinner/jenter med kort hår ( kortere enn til ørene). Stemmer dette? Og i så fall - hvorfor i all verden? Handler det om feminintet?For noe tøys! Menn tenner ganske riktig på femininitet, men kort hår kan framheve det feminine veldig effektivt, synes i hvert fall jeg. Og så finnes det en interessant "paradoksal" måte å vise fram kjønn på. Enkelte menn lykkes for eksempel med å være maskuline gjennom å være feminine. De kler seg bra, har kanskje langt hår, sminker seg, eller går i uggs og rosa boblejakke - og så er det akkurat som om dette bare gjør dem enda mer maskuline. Det er som om de har så mye maskulinitet i seg at de kan sløse med det. De er så maskuline at de ikke trenger å vise det fram, på en måte. Kvinner kan gjøre akkurat det samme paradoksale trikset. Å kle seg i drakter som ligner menns dresser, kjøre stor biler, ha kort eller stramt hår, droppe sminke - alt dette viser at de er så feminine at de ikke trenger å vise hvor feminine de er. Og tenk bare på kvinnelige boksere!Nybakte foreldre, innsendt av KathrineDato: 01.02.2013 / kl.13:0013.12.2012 / kThursday. 10:16Har du noen tips til nybakte foreldre som gjerne vil opprettholde sexlivet? Med en baby som våkner i tide og utide, fravær av søvnmønster og forutsigbarhet, hyppig amming, søvnløse netter og lite tid til forspill synes jeg det er vanskelig å finne lysten!Velkommen i klubben! Nesten ingen småbarnsforeldre har god sex. For de fleste er sex noe de gjør av overskudd, når de har sovet nok, når de har ro og fred, når de er oppmerksomme og kjærlige mot hverandre, når de føler seg litt på høyden. Slik har dere det ikke når dere har en baby! I tillegg gjør fødselen og ammingen sitt med hormonene dine, så du er nok mye mer opptatt av babyen enn av sex (og av mannen din) akkurat nå. Noen småbarnsforeldre ordner seg med at de har kjapp sex når og hvis de kan, eller de onanerer når nøden blir stor. For de fleste er nok det beste rådet likevel å bare vente litt. Når barnet kommer inn i en bedre rytme og dere har fått på plass en del av de omstillingene som følger med å bli foreldre, får dere mer overskudd og mer fokus på hverandre igjen. Så slapp av, ikke stress med sex akkurat nå. Hvis det er vanskelig å finne lysten, så vent til den finner deg i stedet.Tips, innsendt av VictoriaDato: 01.02.2013 / kl.13:0014.12.2012 / kFriday. 00:58Hei Peder! Først må jeg bare si super spalte, har lest gjennom alle spaltene og de har hjulpet meg MYE :) så tusen takk! Jeg bare lurte på om du har tips til et nyerfarent par som ikke helt klarer å fullføre sex´en? Jeg er 19 år og kjæresten min 20, og vi har vært i lag et halvt år. Når vi møttes var jeg jomfru, og sa jeg ikke ville gjøre noe før jeg var helt trygg. Og da når vi ble i lag, og etter noen måneder når jeg følte meg ordentlig komfortabel skjedde det naturlig at vi skulle prøve. Eneste problemet var at det ikke gikk helt som planlagt da han ikke kom inn... Vet dette er et vanlig problem, men nå har vi prøvd flere ganger i to måneder og bare fått det til to ganger, resten av gangene kommer han ikke inn! Har du noen tips? Jeg lurte også på en annen ting, og det er hva gutter egentlig synes om store indre kjønnslepper som henger litt ut? Vet at det selvfølgelig ikke er et "basis svar" på spørsmålet, men om gutter synes det er stygt? Jeg har selv store indre kjønnslepper som henger litt ut, og jeg hater det. Har tenkt på flere operasjon, men synes kanskje jeg er litt for ung til å dra til legen for å få det fjernet, er en stor avgjørelse selv om jeg vurderer å ta meg en tur til legen. Jeg liker de ikke i det hele tatt, og det er et litt flaut problem fordi de henger ut. Synes gutter dette er stygt? Dette er det eneste på kroppen min jeg er ukomfortabel med, noe som er utrolig irriterende fordi i motsetning til en "for stor mage", er dette et litt vanskelig problem å fikse. Et annet problem er at de er også litt i "veien" når vi har sex på en måte, fordi jeg kjenner de mens vi prøver. Tror du dette kan ha noe sammenheng med at han ikke kommer inn? Vet du om det er vanlig? Sorry for et langt spørsmål, men setter stor pris på svar!! Ha ei flott helg! :) Vet du, jeg tror faktisk det kjønnsleppeproblemet kan ha en betydning, men da mer på et psykisk plan enn på det praktiske. Når du bekymrer deg for dette og til og med bruker ord som "hater" og "flaut" og "utrolig irriterende", da er det også mulig at denne bekymringen gjør deg anspent når dere prøver å ha sex. Det var nok klokt av dere å vente til du følte deg helt trygg, men jeg tror det gjenstår en liten bit: at du nok burde like kroppen din litt bedre, være mer komfortabel med den. Det er vel ikke så vanskelig å gjette at jeg er veldig skeptisk til om kirurgi er veien å gå. Kjønnslepper kommer i mange ulike størrelser, fasonger og farger. Sjekk ut www.greatwallofvagina.co.uk , om et kunstprosjekt som viser hvor ulike kvinnekjønn kan se ut! Menn har sikkert litt forskjellig smak, men de aller fleste liker kvinner sånn de er, enten kjønnsleppene er store eller små. Kjønnslepper er også veldig følsomme, så jeg ville vært veldig tilbakeholden med å skjære i dem og fjerne viktige nerveceller. Jeg vil foreslå at du prøver å venne deg til og glede deg over kjønnet ditt sånn det er. Å onanere og se seg selv der nede i speilet, og å la kjæresten din onanere deg eller gi deg oralsex, kan kanskje bidra til at du setter mer pris på kjønnet ditt.Nei til samboerskap, innsendt av KajsaDato: 01.02.2013 / kl.13:0014.12.2012 / kFriday. 09:37Kjæresten min gjennom 3 år vil ikke flytte sammen. Han er over 20 år eldre enn meg og har to voksne barn som ikke vil møte meg. Jeg har to barn i skolealder. Hverdagen består i at han har masse aktiviteter gjennom hele uka. Han har knapt tid til å spise middag med oss. Han kommer på kveldsbesøk og overnatting flere ganger i uka og vi er kun i min leilighet pga barna. Jeg vil gjerne flytte sammen både pga at vi trenger større plass når vi er hjemme alle fire og for å få litt mer struktur og trygghet. Han sier han ikke er klar, men at han har lyst en gang. Jeg begynner å bli lei av det svaret og blir mer og mer irritert i forholdet. Har forklart ham denne "mekanismen", men det ser ikke ut til at han tar det på alvor. Siden jeg ikke er komfortabel med situasjonen er vel det eneste jeg kan gjøre å avslutte forholdet når man ikke er enige om veien videre. Jeg føler at han bare haler ut tiden og at jeg blir holdt for narr. Har du noe erfaring med slike tilfeller og hva er ditt råd? Enig med deg - du blir litt holdt for narr, eller på gress, for å velge et mildere ord. Det virker som om han er godt fornøyd. Han får gjort alt sitt, og så har han deg når det passer. Så det du må finne ut av er om dette er en grei ordning for deg, eller om du ønsker noe annet. Hvis du ønsker noe annet, tror jeg du blir nødt til å gi ham en konkret dato. Ellers blir det bare skjøvet på, det kan jeg garantere deg. Hvis han fortsetter å "ikke være klar" er jo det bare en måte å utsette det hele på, med et slags halvveis løfte om at han nok blir "klar" en gang. Ut fra beskrivelsen din tror ikke jeg at han kommer til å ta noe grep i situasjonen deres, så det blir du nesten nødt til å gjøre helt selv.Vanlig?, innsendt av HeidiDato: 01.02.2013 / kl.13:0014.12.2012 / kFriday. 10:32Hei, Peder! Fin og kjekk spalte :)Mitt spørsmål er kanskje litt dumt, men.. Er det vanlig å få litt "kalde føtter"/eller at man kan bli litt usikker - i den forstand at man begynner å tenke over konsekvensene - når man vet at et frieri er forestående/rett rundt hjørnet?Håper på svar!Takk! :) Nei, det er ikke uvanlig. Jeg vil vel tvert imot si at det er litt merkelig å ikke bli usikker og gå i tenkeboksen. Det er jo et stort og viktig valg - så ta den tiden du trenger, tenk over alt du trenger å tenke over, kjenn skikkelig godt etter, for hvis du bare hopper i det, kommer tankene seinere i stedet. Det kan være mye vanskeligere å få dem om et år eller to!Selvsentrerthet i forhold, innsendt av Dato: 01.02.2013 / kl.13:0014.12.2012 / kFriday. 10:34Hei!Jeg trenger noen råd eller tanker som jeg kan videreformidle til venninnen min. Hun er gift med en hyggelig mann, er i begynnelsen av 40 årene og har barn. Hun sliter med at hun er lei av mannen sin og hverdagslivet og lurer i blant på å avslutte forholdet. Det jeg lurer på er hva jeg kan si til henne. Slik jeg ser det, er problemet at hun er så umoden og opptatt av å være midtpunkt at hun ikke "tåler" hverdag og familie og forpliktelser. Jeg tror slett ikke hun ville fått det bedre med noen annen mann, men snarere at hun ville gå på en skikkelig smell hvis hun ble alene. Men kan man få noen til å innse noe slikt selv? Og kan man endre seg - bli mer moden og ansvarlig - når man har blitt såpass voksne som oss? Og hva kan føre til at noen selv *vil* endre seg på slike ting?Det hadde vært veldig nyttig om du kan tenke litt høyt om dette!Med dette utgangspunktet tenker jeg at det er best om du ikke sier noe til venninnen din i det hele tatt. Hvis du tenker at hun er umoden, ikke vet sitt eget beste, trenger hjelp til å "innse" ting, er dette et dårlig utgangspunkt for å hjelpe henne. Det er bedre om du prøver å forstå hva som er viktig for henne, hvordan hun tenker og føler, hvordan hun kan komme til konklusjoner som for deg og andre kan virke "umodne". Hvis du får til å være åpen for å høre på henne, uten at du skal manipulere henne eller vite bedre, kan hun prate fritt og tenke høyt sammen med deg, uten å forsvare seg eller føle seg vurdert eller dømt. Når man tenker høyt og reflekterer sammen med andre, kommer man ofte fram til nye, dypere innsikter i seg selv om de kreftene som styrer livet og valgene man tar. Det er en slik samtale hun kan ha virkelig nytte av, så den beste måten å være en god venninne for henne nå er å legge bort endringsprosjektet og heller bare lytte.x-en og felles barn., innsendt av mieDato: 01.02.2013 / kl.13:0014.12.2012 / kFriday. 10:37Hei, Peder!Jeg er en kvinne sist i treveårene som giftet meg med en mann med to barn for et år siden. Vi har det fantastisk sammen. Barna er to fine mennesker, og vi går veldig godt overens. Selv har jeg ingen barn, og har aldri ønsket meg det. Mannen min og x-samboeren samarbeider godt om barna, og hun er en grei dame. Så hva er problemet?Det er nesten flaut å si det.. Jeg har aldri vært sjalu av meg, men kjenner at jeg blir litt "eiesyk" når min mann og x-en stadig må ha kontakt pga barna. Jeg vil jo at de skal samarbeide godt om barna og er glad for det, men skulle ønske at det var bare han, meg og barna,- at ikke hun må spørres om alt. (Det er jo jeg som er tredjepersonene her, men jeg føler det altså sånn.) Vi slipper å konfronteres med min x til stadighet, da vi etter avsluttet forhold ikke har hatt kontakt. Når man har felles barn, blir det naturlig nok aldri "slutt" med x-en. Før jeg traff min mann, var familieliv fjernt for meg. Jeg hadde valgt bort barn. Trodde det var bevisst, men i møte med kjærligheten, ble jeg klar over at det var lag på lag med frykt fra egen barndom som hadde satt lokk på familieønsket. Nå som jeg selv for første gang har kjent på barneønske, er det vondt å tenke på at min mann har delt dette livets mirakel med en annen. Jeg innser at vi begge er litt i eldste laget til å få barn sammen, så det har jeg akseptert. Men så var det følelsene da.. Min mann har aldri gjort noe for å gjre meg usikker, tvert i mot. X-kona er gift på nytt, og ønkser ikke min nåværende mann tilbake. Hvordan skal jeg bli bedre på å takle hverdagen med en x-samboer som alltid må være en del av familien? Kjenner klumpen i magen hver gang hun henter/bringer, sender sms, ringer etc. Dette er ikke et tema mellom meg og min mann. Jeg holder følelsene for meg selv, da jeg vet at situasjonen er, og må være som den er siden vi er en såkalt moderne familie. Takknemlig for innspill!Du har helt rett - det blir aldri helt slutt med en eks man har barn med. Og det er selvfølgelig vanskelig for "den nye". Det synes jeg ikke du trenger å skamme deg over. Faktisk synes jeg du bør snakke med mannen din om disse følelsene. Du aksepterer jo at situasjonen er som den er, enda den er vanskelig, men likevel trenger du sikkert at også han gjør deg trygg på at det virkelig er du som er kjæresten hans nå, selv om eksen hans på en måte fortsatt er "familie". Jeg synes du er ganske så tapper oppi det hele, du gjør virkelig så godt du kan i en følelsesmessig vrien situasjon. Da hadde det sikkert vært godt med litt mer direkte støtte fra mannen din også, tror du ikke?potens problemer ?, innsendt av frustrertDato: 01.02.2013 / kl.13:0014.12.2012 / kFriday. 11:40Hei ! Jeg har vært sammen med kjæresten min i 2 år nå .han er frisk og rask ung man på 26 år , vi spsier sunt , liker og trene og har ingenting med verken dop eller sterke medikamenter å gjøre. Det skjer med stadighet at han plutselig ikke får den "opp" nå vi skal ha sex . Vi har snakket åpent om det , men det skjer fortsatt . Han sier han ikke vet hvorfor det skjer ? jeg syntes dette tærer veldig på forholdet ..Er det normalt at det skjer ? For unge, sunne menn er det nesten alltid psykiske forhold som gjør at man får problemer med potensen. Det vanligste er prestasjonsangst - man føler at man "må" prestere, at det vil ha store konsekvenser å ikke få det til, for eksempel at kjæresten gjør det slutt, at hun oppsøker en annen, eller noe lignende. Da blir man stresset, mens ereksjon fungerer best når man slapper av... Det som er litt rart i din situasjon er at dette skjer "til stadighet", men altså, så vidt jeg forstå, ikke hver gang. Da lurer jeg på om det er noe spesielt som kjennetegner de gangene det ikke fungerer. Hvis dere har sex veldig ofte, for eksempel hver dag, er det selvfølgelig ikke noe unormalt i at han ikke får det til noen ganger. Det kan også ha betydning når på døgnet dere prøver, om dere har kranglet, om han er sliten etter jobb, eller noe helt annet. Jeg foreslår at dere prøver å kartlegge ganske nøye i en periode, kanskje en 3 ukers tid, og ser om dere oppdager noen systematikk.Hore kunde?, innsendt av PiaDato: 01.02.2013 / kl.13:0014.12.2012 / kFriday. 12:52jeg har nylig oppdaget at kjæresten min kjøpte sex av horer før vi ble et par.Jeg har vært sammen med denne mannen i 2 år, vi har et fantastisk forhold. Han er morsom, pen, smart, omtenksom og varm person. Han viser alle at han elsker meg, og jeg han. Vi har hatt et fantastisk sex liv, vi har begge de samme preferensene ifht sex. Vi ler og prater mye ifht til sex. Det kom som et sjokk på meg da jeg fant ut at han tidligere var sex kunde. Jeg har personlig et veldig negativt syn på menn som kjøper andre mennesker for sex. Jeg trodde aldri at jeg skulle få en horekunde i min innerste krest. jeg følte meg skuffet og krenket, og synet på kjæresten min falt i grus. Vi har pratet mye om sex, men dette er noe han har holdt hemmelig, fram til nå. Han sier han skammer seg over at han har gjort dette, han ønsket at dette kunne ligge i fortiden. Han ville ikke at jeg skulle vite noe om det. Han har grått med meg, han har pratet med meg, han har gitt meg tid til å fordøye sjokket, han har egentlig gjort alt rett. Han sier at han ikke kommer til å gjøre dette igjen, pga det forholdet vi har utviklet, og følelsene han har for meg. dette var noe han gjorde før meg, han sier at omfanget ikke er stort, men han har gjort det. Dilemmaet mitt nå er at jeg kjenner tillitten river i meg. Vil jeg fortsette dette forholdet? Dette kan han lett gjøre igjen? Jeg vil ikke finne ut av det, han kjøper seg til taushet. Vil jeg klare å se på han med de øynene jeg så på han før jeg fant ut av dette? Han har egentlig ikke gjort dette mot meg, men sier ikke dette litt om hans personlige ståsted. Eller er det jeg som er naiv-gjør alle menn dette? Jeg har fått en stor sorg i meg, jeg ser på kjæresten min, og ser en hore kunde?Jeg skjønner godt at det er en stor skuffelse å oppdage noe slikt. Å kjøpe sex er en form for overgrep som de fleste av oss avskyr fordi det er så kynisk, så hensynsløst og følelsesblindt. Men så blir det store spørsmålet: kan man elske en person, selv om han har gjort noe helt forferdelig? Jeg vil si at det er mulig. Forutsetningen er at man får en følelse av at personen skjønner hva det var han gjorde, hvorfor det var feil, og helst også hvordan det kunne skje, og at han angrer. Hvis angeren og ettertanken virker ekte, hvis du virkelig får inntrykk av at han har på plass noen grunnleggende verdier som tydeligvis ikke var på plass tidligere, går det an å tilgi. Men hvis du faktisk er redd for at det kan gjenta seg, at han egentlig har de samme holdningene nå som da, ja, da er han vel kanskje ikke en person det er så ålreit å være sammen med...? Til sist: å kjøpe sex er definitivt ikke noe "alle menn gjør", selv om de som gjør det eller har gjort det alltid prøver å gi det inntrykket. Å kjøpe sex er å gå over en grense som ikke bør krysses. Nesten ingen velger å selge sex hvis de har andre muligheter til å klare seg økonomisk, så det ligger et element av maktmisbruk og en vilje til å utnytte andres utsatte situasjon i det å kjøpe sex.Usikkerheten tar over, innsendt av Dato: 01.02.2013 / kl.13:0014.12.2012 / kFriday. 12:55Hei, jeg er en jente på 17 år. Jeg og kjæresten min har snart vært sammen i over 2 år. Kort beskrivd er kjæresten verdens beste. Han er ekstremt trofast. Han ser ikke engang på andre jenter. Han gjør og sier alt rett fra hjerte. Og jeg vet han virkelig mener det også. Mot meg er han 100% ekte. Men når det kommer til meg så er ikke jeg slik som han. Jeg kan stå å se på andre gutter og syntes de er fine og alt. Kjæresten min har lagt merke til dette og innerst inne så vet jeg at han er lei seg for det. For han har gjennom livet hatt det vanskelig og alle hans nærmeste mister han en etter en. Han er også redd for å miste meg. Men det jeg er redd for er at jeg ikke er like trofast mot han. Jeg vet at jeg er veldig usikker på meg selv. Når det er lenge siden jeg har sett kjæresten (snakk om 1-2mnd) min så har jeg bare fokuset mot han. Men jeg liker ikke den delen selv at jeg kan stå å stirre på andre gutter, det er jo ikke fordi jeg er inntresert(?) eller no men at jeg bare syntes den er kjekk. Også merker jeg selv at jeg klager veldig på kjæresten min når jeg egentlig ikke mener det også blir det helt feil. Jeg skulle gjerne ønske jeg kunne tro på meg selv og vite dette skal jeg og dette ikke. Men hvordan? Jeg har virkelig lyst til å være trofast. Jeg ser ikke hva som er feil i kjæresten min når jeg ser på andre, men jeg har en tendens til å sammenlikne. Hvorfor er jeg slik? Dette er bare ekkelt. Vet du, jeg tror du idealiserer kjæresten din litt, samtidig som du er alt for streng mot deg selv. Det er helt normalt å se at andre mennesker er vakre, tiltrekkende og spennende, selv om man er i et parforhold. Det er jeg faktisk helt, helt sikker på at kjæresten din også gjør. Jeg blir litt betenkt når du sier at han er "verdens beste", for hvis han virkelig er det, kan jo du nærmest pr. definisjon aldri bli like bra som ham, og kanskje heller ikke bra nok for ham. Når han også har opplevd vonde ting før i livet, så det blir ekstra ille å komme til kort, synes jeg hele opplegget ser ut til å være definert på en sånn måte at du kommer til å mislike deg selv. Jeg synes du bør prøve å slappe litt mer av når det gjelder hva du selv tenker og føler. Det skader da virkelig ingen. Og så synes jeg du bør justere bildet ditt av kjæresten din. Du har lov til å kritisere ham, være misfornøyd og tvile, akkurat slik han også helt sikkert gjør. Hvis du begynner å mislike deg selv for å ha helt normale følelser, og sammenligne deg selv med en overidealisert partner, tror jeg du kommer dårlig ut!Jul... igjen...., innsendt av EksenDato: 01.02.2013 / kl.13:0014.12.2012 / kFriday. 12:55Hei Peder!Jeg ble skilt for snart ti år siden. Vi har to barn sammen, de er snart voksne nå. Det var jeg som ville skilles, da jeg hadde møtt mannen i mitt liv. Vi brukte lang tid på prosessen, da mannen min ikke ønsket skilsmisse.Det ble slutt mellom meg og den andre mannen etter noen år, og jeg ser nå at eksen min er en bra mann. Hadde han bare vært slik mot meg den gangen som jeg ser han er mot sin nye kone, så hadde vi nok ikke vært skilt.De første årene feiret vi alltid jul sammen, min eksmann, barna og jeg. Nå er han altså gift på nytt, og det ser ut som om han har glemt det vi hadde sammen. Han ønsker nå å feire sammen med sin nye kone. Barna skal være hos ham i år, og jeg kjenner at det er vanskelig for meg ikke å feire sammen med dem. Jeg er invitert til å være sammen med dem på julaften, men det blir jo ikke det samme som bare å være vår lille familie fra før.Bør ikke hans nye kone akseptere at han har en fortid? Jeg føler også at det er vanskelig for meg at barna mine skal være sammen med hennes barn på en slik dag. Bør ikke min mann ta hensyn til meg og barna våre? Nå føler jeg meg helt satt på siden og det føler jeg er svært urettferdig. Hvis jeg ikke vil feire sammen med ham og hans nye kone blir jeg sittende alene på julaften - er det riktig? Vel - denne situasjonen er jo et resultat av store, viktige valg du tok for lenge siden, og av valg eksen din har tatt og må ta nå. Jeg virker kanskje streng nå, men slike konsekvenser må vi nesten bare leve med. Jeg vet ganske godt hvordan det er, jeg har selv barn fra et tidliger forhold. Noe av det første vi må lære oss, vi som har en slik komplisert familiestruktur, er å leve med halvgode, ikke-ideelle løsninger. Julaften blir ikke som vi hadde drømt om, og kan aldri bli det, dessverre. Jeg skjønner godt ønsket ditt om at den nye kona hans nærmest bør vike plassen, men dette er jo et helt uholdbart alternativ for henne - og for ham. Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde et mildere og bedre råd til deg, men slik virkeligheten ser ut blir du nødt til å kjenne etter hva du synes er verst: å feire alene, uten ungene, eller å feire sammen med eksen og hans nye. Ikke akkurat valg på øverste hylle... Nedtur, innsendt av Anonym24Dato: 01.02.2013 / kl.13:0014.12.2012 / kFriday. 13:05Heihei!Jeg og kjæresten min har vært sammen i snart 2 år, og vi hadde den typiske klisjé-romantikken.I ettertid har han blitt rett og slett en annen. Han liker virkelig ikke familien min. Mine foreldre har invitert han med på tradisjonelle hytteturer, fester osv, men sier til meg at han vil være hvor som helst istedenfor hos meg. Dette er vondt å høre. Han har vært arbeidsledig en stund, så jeg står for inntekten. Jeg føler meg da mye mer voksen enn han, og han klager ofte på at jeg er altfor alvorlig. Hva skal jeg gjøre? Jeg føler meg så ensom på en måte. Det er som om jeg er sammen med et stort barn av og til, og det føles absolutt ikke riktig! Så trist å høre! Selv om vi blir aldri så voksne og står på egne bein, hører vi til i familien vi kommer fra - og da er det trist når ens partner ikke kommer overens med familien. For noen blir dette så vanskelig å løse at de bare må gi avkall på den store, forente familielykken man kanskje hadde håpet på. Passer de ikke sammen, er det kanskje best å innstille seg på at det er som det er, og gi opp akkurat dette. Men du nevner et problem til, at du føler at han nesten er som et barn, og det tenker jeg gjør hele saken mer alvorlig. Du kan jo ikke ha en kjæreste du ikke respekterer. Du kan bli nødt til å tåle at han for en periode ikke har inntekt, og kanskje også at dette går ut over humøret og selvtilliten hans, men hvis du ikke oppfatter ham som en ordentlig voksen, er det ugreit. For meg høres det som om du trenger å bruke litt tid på å ta et ganske stort valg: er dette virkelig mannen i ditt liv? Synes du han takler livet med deg, familielivet ditt, og sin egen arbeidsledighet på en måte som du kan leve med? Hvis ikke, må du nesten si tydelig ifra om hva du ønsker i parforholdet ditt, og om nødvendig ta et brudd, hvis han i bunn og grunn ikke kan leve opp til dine standarder. Et tøft valg, men alternativet er å gå og irritere seg resten av livet...Mas, innsendt av LCEDato: 01.02.2013 / kl.13:0014.12.2012 / kFriday. 13:37Kan en kone/dame mase for mye om sex og lyst på sex til en mann? Har en mann som ikke viser når og om han vil ha sex. Får ikke noe klart svar på hva som gjør det, eller om det stemmer. Jeg klarer ikke gå lenge uten å hinte, selv om jeg blir like skuffet hver gang. Det sliter på forholdet til ham, og jeg blir deppa av det. Når jeg hinter er det på mail, sier noe eller sms. Han er 43 år, kan det ha noe med alder å gjøre?Jeg er nok en av de få kvinnene få skriver om som har lyst på sex, og har en mann som har lite lyst:-(Hilsen frustrert koneÅ, det er ikke så rent få kvinner som har mer lyst enn mannen! Jeg får i hvert fall stadig spørsmål om dette. Ut fra det du skriver virker det som om dere har to problemer: ulik lyst, og ikke så god kommunikasjon. Det virker ikke som om hintene dine fungerer så bra, og han gir altså ingen signaler overhodet... Jeg tror dere kunne hatt nytte av et mye tydeligere språk på dette området. Det er ikke så lett å si nøyaktig hvordan dette skal være, for det må jo passe for akkurat dere to, men et system bestående av kun hint og taushet er faktisk dømt til å mislykkes. Det andre problemet er ulik lyst. For en del menn begynner lysten å avta en god del i 40-åra. Testosteronnivået synker, mange har mindre energi, blir fortere slitne og er generelt mindre "på". For mange blir helse et tema. Overvekt, sirkulasjonsproblemer, nevrologiske tilstander, depresjoner, prostata - alt dette og mye mer kan påvirke lysten. For mange kvinner er derimot 40-åra en god tid. De er mindre bekymret for utseendet, de kjenner seg selv bedre, har bedre selvtillit, og har ofte bedre sex enn før. Skal paret fungere er det nødvendig å kunne snakke sammen om disse tingene, om endringene som skjer, både kroppslig og sosialt, og hvordan man skal håndtere ulikheter.Skal jeg bli eller gå?, innsendt av UsikkerDato: 01.02.2013 / kl.13:0014.12.2012 / kFriday. 13:43Hei. Jeg har et stabilt forhold gjennom 10 år. Vi har det fint, men jeg føler at noe mangler. Har i tillegg truffet en jeg har forelsket meg veldig i, men han har en gravid samboer... Altså ikke noe alternativ! Er fryktelig usikker på hva jeg skal gjøre. Er jeg feig hvis jeg blir i mitt trygge, men kjedelige forhold eller dum hvis jeg går fra en mann som elsker meg og som jeg egentlig har det fint med? Dette er selvsagt umulig for deg å svare på, men har du noen råd om hvilke parametre jeg bør overveie før jeg tar beslutningen? Jeg har hatt denne usikkerheten i ca. 3 år, men den er høyaktuell nå når jeg bare tenker på denne mannen jeg ikke kan få... Takk for svar. Hmmm, parametere, du... Kjærlighet er alltid et kompromiss. Man får noe, gir noe, gir avkall på noe, må lære seg å leve uten noe. Så må hver enkelt kjenne ordentlig etter hva som er viktigst. For noen er en lun, trygg havn det de ønsker seg mest, mens andre vil ha stormende følelser. Noen bryr seg overhodet ikke om praktiske og økonomiske forhold, mens disse betyr masse for andre. Veldig individuelt, så det er ikke så lett å gi deg noe konkret råd. Men jeg fester meg litt ved at du har vært usikker så lenge. Dette pleier jo ikke å være noe godt tegn. De aller fleste kjenner på usikkerhet og tvil i perioder, men 3 år, det er lenge. Jeg synes du skal ta denne usikkerheten på alvor og spørre deg selv hva den egentlig betyr. Hvis den er en form for misnøye, må du kjenne etter om du orker å ta konsekvensene av denne, eller om du skal gå inn for det forholdet du er i, tross alt. Hvis du ikke skal gjøre noe med selve forholdet ditt, vil det uansett være lurt å gjøre noe med usikkerheten.Kysset , innsendt av Anu Dato: 01.02.2013 / kl.13:0014.12.2012 / kFriday. 13:47Hei Peder, Jeg har vel et litt rart spørsmål. Hvor vanlig er det at kjæresten ikke liker å kysse? Vi har Vært sammen i snart to år, og har det egentlig helt supert. Det er bare det at han ikke vil kysse meg, ikke engang når vi har sex heller. (Og det som er så deilig!) Han har faktisk aldri kysset meg, skikkelig kysset meg. Jeg har spurt han om dette, men han har egentlig ikke kommet med noe svar. Og jeg synes det er ufattelig trist, for det er sånn mye av intimiteten som ligger i nettopp kysset, noe som igjen gjøre at jeg føler at jeg mangler den helt store nærheten i forholdet til kjæresten min. Hva kan jeg egentlig gjøre? Er det noe jeg kan gjøre? Hilsen Anu Nåvel, spørsmålet er ikke så veldig rart, jeg har fått det før ;) Men likevel: det er litt rart at han ikke liker å kysse, for det liker jo de aller fleste, nettopp fordi det er så intimt og gir en følelse av nærhet. Men når det gjelder slike ting er det ikke alltid så mye å gjøre. Det er på en måte enklere å tenke sånn når det gjelder sex. De fleste skjønner at ingen må presses eller dras med på noe de ikke har lyst til i sengen. Men kyssing...? Vel, hvis han ikke liker det, og han ikke kan gi deg noen tips, for eksempel om måter du kan gjøre det på som han liker, da må du nesten klare deg med mindre kyssing, da. Hvis dette går ut over følelsen av nærhet, er det viktig at dere finner andre gode måter å uttrykke nærhet på, ting han kan si eller gjøre som gir deg noe av det samme som et skikkelig kyss ville ha gitt. Det blir nok ikke lett for ham, så du blir nok nødt til å fortelle ham hva han skal gjøre.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer