Sex & Kjærlighet

Har du spørsmål om sex og samliv?

KK-ekspert Peder Kjøs holdt nettmøte torsdag 15. november. Se svarene hans her!

EKSPERTEN: Peder Kjøs er spesialist i klinisk voksenpsykologi og svarer leserne om sex og kjærlighet på KK.no.  Foto: Astrid Waller
EKSPERTEN: Peder Kjøs er spesialist i klinisk voksenpsykologi og svarer leserne om sex og kjærlighet på KK.no. Foto: Astrid Waller Vis mer
Publisert
Sist oppdatert
Peder Kjøs er spesialist i klinisk voksenpsykologi og svarer leserne om sex og kjærlighet på KK.no. I sine nettmøter gir han KK.no's lesere råd om sex, samliv og kjærlighet. Mange problemer i forhold til seksualitet og samliv virker mer kompliserte enn de egentlig er - det er ikke flaut å spørre! Peders faste spalte her på KK.noLes saker Peder har skrevet:Kvinner som lurer mennDisse har best sexHer er tabu-orgasmen Nettmøtet er nå avsluttet.

Følg med på kk.no for flere spennende nettmøter i tiden som kommer!

Ønsker et forhold?, innsendt av MajaDato: 01.02.2013 / kl.13:0012.11.2012 / kMonday. 20:43Ble skilt for snart 3 år tilbake. Har brukt tid på å tenke igjennom hva som gikk feil i mitt ekteskap. Ikke minst hva man er ute etter i et nytt forhold.Har det siste året datet en del mannfolk, både via nettet og menn som jeg har møtt på andre områder. Har nå datet en mann i ca. 3 måneder, en mann jeg liker svært godt. Vi har møttes en del gjennom høsten, og har en del felles interesser.Jeg er fortsatt betatt av denne mannen, men fra hans side virker det nå litt mere usikkert. Ser at dette har skjedd med noen av datene. Hva er det som skjeer da de får kalde føtter, og trekker seg?Er det noe jeg utstråler som virker negativt på mannfolk?Er vennlig, oppmerksom og og tar det med ro til å begynne med. Men får også lett følelser for for de man har kjemi med og er også ærlig på dette.Kan du gi meg råd om hva jeg bør gjøre for å oppnå mitt ønske om et forhold til en snill mann :)Sannelig ikke lett å si hva som går galt - og det er slett ikke så sikkert at du utstråler noe negativt. Tvert imot tror jeg det er best å være ærlig og åpen. Det er bra at du forteller at du er seriøs når det faktisk er det du er. Men hvis vi nå skal lete etter noe som kan være uheldig å gjøre: kan det hende at du bestemmer deg og blir seriøs litt for tidlig? Hvis du er for tidlig ute med at du er klar for å satse, kan det hende at den du dater på en måte må bestemme seg og ta stilling før han er klar, og da kan det være sikrest for ham å trekke seg. Du skriver jo at du tar det med ro til å begynne med, men jeg har sett mange eksempler på akkurat dette, at den ene bestemmer seg og vil ha et klart svar før det er mulig for den andre å gi det. Når du nå for eksempel har datet en fyr i 3 måneder kan dette være for kort tid, selv om det kjennes lenge. Særlig voksne folk som kanskje har brent seg en gang eller to før vil ofte mye heller krype i det enn å hoppe i det, så da er det lurt å ikke definere forholdet alt for tydelig så raskt. La det heller være litt åpent og under utprøving en god stund, hvis du klarer. Lykke til!jomfru, innsendt av KariDato: 01.02.2013 / kl.13:0012.11.2012 / kMonday. 21:05Hva synes gutter om jenter som er jomfru? (jeg er 22.. ) Føler meg kjempe uattraktiv på grunn av dette, og derfor sliter jeg med å møte noen. Tja, jeg tror egentlig ikke at menn som sådan har noen bestemt mening om dette. For noen er det spennende med en jomfru, de synes det er noe sexy over å være den første og eneste, mens andre synes det er best at kvinnen har erfaring og vet hva hun vil. Du er ikke alene om å få litt panikk over å være jomfru på over 20, men dette er ganske overdrevet - det er slett ikke så uvanlig å være jomfru godt opp i 20-åra, selv om filmer og TV-serier gir inntrykk av at alle har gjort alt mulig rart med en masse partnere i god tid før de er 19... Og så tenker jeg en ting til: trenger du nødvendigvis å fortelle en partner at du er jomfru, da? Jeg vil tro at de aller fleste vil bry seg lite om det, eller kanskje synes det er kult på en måte, men hvis du selv ikke har lyst til å si noe om det, kan du jo holde det for deg selv? Sex er ikke så innmari praktisk vrient, så han kommer sikkert ikke til å oppdage det.Orgasme , innsendt av OleannaDato: 01.02.2013 / kl.13:0012.11.2012 / kMonday. 21:47Hei,og takk for fin spalte. Jeg sliter med å få orgasme sammen med kjæresten, klarer det lett alene med vibrator. Han er kjempeflink til å "gå ned" på meg, bruker tunge, fingrer og vi har prøvd med vibratoren. Det er kjempe deilig, men kommer lissom ikke over den siste kneika!! Prøver å slappe av og bare nyte men hjelper ikke. HAR DU NOEN GODE TIPS ??De aller fleste som sliter med å komme over den siste kneika får ikke helt til å slappe av, selv om de prøver. Men hvis du føler at det ikke er her problemet ligger, er det vanligste at man trenger en annen form for stimulering enn det partneren gir. Hvis du får orgasme når du onanerer selv kan det være et tips at du overtar selv akkurat ved kneika, eller hjelper til mens han fortsetter. Når dere har fått det til på den måten noen ganger blir det gjerne lettere å få det til uten slik hjelp, både fordi du blir tryggere, mer avslappet og mer rutinert, og fordi han lærer seg nøyaktig hva du trenger. Siden du får det til selv med vibrator er det jo også en mulig kjempeenkel løsning at du viser ham hvordan han kan bruke vibratoren på deg.Jomfru, innsendt av jente22Dato: 01.02.2013 / kl.13:0012.11.2012 / kMonday. 22:41Hei Peder og takk for fin spalte!Er en jente på 22 år og er jomfru. Nå har jeg endelig fått meg kjæreste, og vi skal på helgetur om ikke så lenge. Da kommer vi mest sannsynlig til å ha sex, men problemet er at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre i senga. Har du noen tips til hvordan jeg skal "forberede" meg? Er det vanlig at jenta er på topp? hvem skal ta på kondom osv? Gruer meg veldig for jeg har hørt av de fleste vennene mine at de første gangene er vonde. Håper du kan komme med noen tips :)Selv takk til deg og alle andre som sender inn spørsmål! :)Hvis du vil forberede deg foreslår jeg først og fremst at du legger opp til et ganske dempet ambisjonsnivå på det praktiske planet. Jenta på topp, for eksempel, er vanlig, men det er nok få som gjør det sånn første gang. Det aller meste av det du ser i en vanlig pornofilm er slett ikke vanlig i det virkelige liv, og særlig ikke første gangen. Hvis han har mer erfaring enn deg, kan det være enklest å overlate mye av styringen til ham. Det eneste du trenger å tenke på da er at du ikke gjør noe du ikke har lyst til, noe som føles rart eller feil for deg. Vanlig A4-sex, som egentlig er helt OK, pleier å begynne med at dere kliner og beføler hverandre, gradvis mer fokusert på hverandres kjønnsorganer. Du kan la ham onanere deg, og gjerne onanere ham. Hvis du ikke er sikker på hvordan du gjør det, så spør. De aller fleste menn vil synes det er ganske sexy å bli spurt, faktisk, enten kvinnen er erfaren eller ikke. Kondom kan ha ta på selv, det er greiest. Så er det enklest å ha sex i misjonærstilling, altså at du ligger på ryggen og han oppå deg, enkelt og greit. Det er best for både ham og deg selv hvis du beveger hoftene litt. Hvis du blir inspirert og revet med er det bare å prøve seg fram med andre stillinger, oralsex eller hva du nå får lyst til å prøve ut, men ikke tenk at du må ha så mye kunnskap og ferdigheter. Kåthet og litt fantasi pleier å holde lenge."Squirt", innsendt av UsikkerDato: 01.02.2013 / kl.13:0012.11.2012 / kMonday. 23:48Hei. Jeg lurer på en ting angående "squiting" og menns fascinasjon av dette. Hvordan skal en gå frem første gangen med en ny potensiell partner når man har dette "problemet"? Synes det er ganske flaut når alt er vått etter økten...En god del menn har nok ikke en gang hørt om dette, så hvis du gjør det hver gang er det kanskje lurt å gi et lite forvarsel? Så lenge han vet hva som foregår, og ikke for eksempel tror at det er tiss, regner jeg med at de fleste menn bare vil synes dette er kult.Bipolar lidelse, innsendt av JenteDato: 01.02.2013 / kl.13:0013.11.2012 / kTuesday. 19:25Hei.Har nå vært kjæreste ei stund med en mann som har bipolar lidelse. Han tar medisin mot mani om kvelden for å få sove, men ellers ingenting utover jevnlige samtaler med behandler.Jeg tenker selvfølgelig litt på hvordan denne bipolare lidelsen kan påvirke vårt forhold, og han.Til nå har vi det veldig fint, han er omsorgsfull, omtenksom, morsom, kjærlig, herlig sexliv.. Bare positivt å si om han, og jeg ser ikke noe til hans lidelse. Så jeg vet ikke om dette er noe å tenke på i det hele tatt, eller om dette er noe jeg vil merke mer til når første forelskelsen går over???Vi planlegger nå å flytte sammen snart, noe jeg selvsagt gleder meg til. Så jeg lurer egentlig bare på om dette er noe jeg skal bekymre meg for, eller om jeg bare skal nyte dette?Det er veldig forskjellig hvordan folk med bipolar lidelse har det, og dermed hvordan det er å leve med dem. Å leve med en som har utfordringer av det ene eller andre slaget er jo alltid en utfordring i seg selv, så det blir jo, når det kommer til stykket, et spørsmål om hvor mye kjærlighetsforholdet deres tåler. Hvis du tåler at det svinger litt, hvis du forstår det og føler at du blir tatt rimelig hensyn til, hvis du elsker ham selv om det koster litt, er det fint - men hvis du synes at det koster for mye, at du kommer dårlig ut, må du ta hensyn til dette, ellers kommer du til å ende opp med å føle at du ga for mye og fikk for lite. Jeg vil anbefale at du og kjæresten din snakker ordentlig sammen om dette, om hva problemet hans får å bety for forholdet deres, og selvfølgelig at du selv kjenner godt etter om balansen i forholdet er ok for deg. Men det gjelder jo for alle; jeg tror ikke egentlig at du trenger å tenke at akkurat denne utfordringen er så veldig spesiell. Alle har sine ting de må forholde seg til.Helt utslitt, innsendt av EllaDato: 01.02.2013 / kl.13:0014.11.2012 / kWednesday. 13:12Hva gjør man når den man er gift med konsekvent nekter å gå til familierådgivning? Ekteskapet går i oppløsning, men han lar det bare skure og gå. Vi har vært gift i 12 år og har 2 små barn. Vel er jeg en sterk og tøff kvinne, men nå har han snart tatt knekken på meg med utroskap, nedsettende kommentarer om meg i plenum og andre former for sjikanering. Folk rundt oss mener vi er det perfekte par og at jeg må være gal hvis jeg går fra en sånn suksessrik mann som vil hjelpe alt og alle. Bare ikke sin egen kone som han aldri sier noe fint til eller bruker penger på. Han påstår at jeg er så selvgående at jeg fint klarer meg selv. Så hva er da poenget med å være gift med meg? Han vil ikke skille seg. Jeg har prøvd det meste for å tilfredstille han, men nå ser jeg at venner forsvinner (han blir sur hvis jeg går ut uten han)og min verden bare består av jobb, klesvask, matlaging og barn. Han ønsker heller ikke å ha sex med meg. HJELP! Hjelp skal bli! Siden du spør så konkret og greit, skal du få et konkret og greit svar. Jeg foreslår en plan med to stadier. Først: si til ham at du ikke lenger foreslår, men nå faktisk krever, at han blir med til familierådgivning. Når du skal kreve, må du mene noe med det - du må altså aller først bestemme deg for hva du vil gjøre hvis han fortsetter å nekte. Hvis du da vil gå fra ham, så si det klart og tydelig. Gjør en avtale med en terapeut om ikke for lang tid, for eksempel 2 - 3 uker, og si til ham at han enten må møte eller miste deg. Og da kommer vi til stadium to: gjør alvor av det. Blir det parterapi, har dere en sjanse som jeg synes du skal gjøre maksimalt ut av. Hvis ikke, ja, da er det vel over, er det ikke? Ikke gå inn i et løp med stadig "nye sjanser" og utsettelser og "hvis-og-dersom". Vil du gå, så gå. Vil du ikke, så ikke si at du vil gjøre det. Som du skjønner: nøkkelen her er at du må bestemme hva DU vil, heller enn å gjøre deg avhengig av hva HAN vil. Det ser ut til at du har gått på akkord med deg selv og dine egne behov alt for lenge allerede, uten at det har hjulpet noe særlig. Så da...? Ja, hva vil du gjøre, når det kommer til stykket? Mer fornedring, eller et brudd, med alt det innebærer for deg og dine?Vanskelig.., innsendt av Dato: 01.02.2013 / kl.13:0014.11.2012 / kWednesday. 15:44Hei Peder.Takk for en god spalte, med mange kloke tanker om det som man lurer på. Nå er det visst min tur til å prøve lykken, og søker råd hos deg. Jeg sitter nemlig her, singel igjen. Bruddet skjedde for rundt en måned siden. Vi var bare sammen i ett år tid, og de siste månedene tilbrakte vi nesten ikke tid sammen, mye på grunn av jobb og mye på grunn av ulik timeplan, og mye på grunn av ulike interesser. Sexlivet har ikke vært bra på maaaange måneder, det tok fort slutt på spenningen der, og intimiteten forsvant helt den siste tiden. Likevel sitter jeg her og er lei meg for at forholdet har tatt slutt. I tillegg har økonomien vært ganske laber en stund nå, og kommer til å være det en god stund til, og jeg mistrives noe så vanvittig på jobben min (har vurdert å skifte jobb). Jeg sitter og gråter nesten hver dag når jeg kommer hjem fra jobb, og savner faktisk forholdet med x-kjæresten. Er usikker på om det er han, eller om det er et forhold jeg savner, men savnet er stort. Hvordan skal jeg komme meg videre, før dette går fra ille til verre?Huff, så trist, da! Et forhold er mye mer enn sterke følelser, sex, spenning og intimitet. Selv om dette mangler i et forhold kan man godt savne alt det andre. At det er noen i huset. Noen å prate med. Økonomi. Felles venner. Jeg skjønner at du har det fælt, men jeg får lyst til å be deg om å være litt tålmodig. Det har jo bare gått en måned, så selvfølgelig er du ikke ferdig med dette bruddet. Det vil ta sin tid å finne fram til en god hverdag alene, det er klart. Siden du spør etter et råd foreslår jeg at du unner deg å bruke litt tid på å sørge over forholdet deres. Det er helt greit, det hjelper deg videre. Men ikke bruk all tiden din på det. Prøv også å treffe venner, gjøre noe gøy, ha det litt hyggelig alene eller kanskje aller helst sammen med noen. En felle du kan gå i nå er å "panikk-date" eller å klynge deg til eksen fordi du ikke orker å være alene. Prøv å unngå dette. Å bruke tid, krefter og fokus på å finne seg en ny jobb høres ut som en god idé, både for trivselen og for å få tankene over på noe mer konstruktivt. Jeg lover, om en måned eller to kommer det til å føles annerledes. Helt sant.Blir ikke kåt/våt, innsendt av :)Dato: 01.02.2013 / kl.13:0014.11.2012 / kWednesday. 16:01Hei Peder! Har et lite spørsmål til deg. Jeg elsker kjæresten min og syns virkelig at han er "deilig" :D Men jeg klarer ikke å bli ordnetlig kåt når vi koser.. Føler noe er galt med meg, men jeg blir ikke våt og tenker på alt mulig fra jobb til siste episode av gossip girl... Hva er galt med meg? Vel, det høres faktisk ut som om du ikke konsentrer deg noe særlig om det dere gjør, og da blir det jo ikke noe bra. Hva kan være grunnen til at du tenker på andre ting? En opplagt mulighet er at du egentlig ikke er helt "der", at du ikke er like klar for "kos" som ham. Hvis han tar initiativ, men du er mest opptatt av noe annet, er det ikke så rart om du ikke tenner. Da er det bedre om dere venter litt, til du er mer klar. Det enkleste er selvfølgelig at du selv tar initiativet når du har lyst. Når det gjelder forstyrrende tanker kan det også hende at du legger mer vekt på dem enn du trenger å gjøre. Det er jo ikke noe uvanlig i at tankene vandrer, at vi ikke er 100% fokusert hele tiden, men de andre tankene trenger ikke å få så mye oppmerksomhet. Du kan jo bare la dem passere og heller bruke kreftene på det du vil tenke på enn å prøve å holde andre tanker borte. bør jeg slå opp?, innsendt av j23Dato: 01.02.2013 / kl.13:0014.11.2012 / kWednesday. 17:12Hei!Jeg og samboeren har vært sammen i fire år. I det store og hele har vi et veldig bra forhold, og har hittil utviklet oss veldig likt mtp at vi ble sammen da vi var veldig unge. Problemet mitt er egentlig at jeg kjeder meg litt. Av og til tar jeg meg selv i å ønske at jeg var fri og singel. Innser at dette behovet er litt "barnslig", og vet at hvis jeg skulle velge å gå kommer jeg nok til å angre. Kan jo ikke få i både pose og sekk! Det jeg lurer er egentlig hva du tenker generelt om forhold som blir etablert såpass tidlig i livet? Hvis jeg ikke tilfredsstiller dette behovet mitt kommer det sannsynligvis til å bli sterkere med årene? Et så alvorlig spørsmål som dette går det ikke an å gi et veldig klart "gjør sånn"-svar på, men jeg har noen refleksjoner til deg. Ut fra nicket ditt antar jeg at du var 19 da dere ble sammen, og da synes jeg ikke det er noe barnslig eller umodent i å ønske seg litt mer her i livet før du etablerer deg. På 60-tallet var det ikke noe uvanlig i å være gift og ha et par-tre unger når man var 20, men det er jo ikke sånn vi lever nå. Nå er det ikke slik at det er viktig å "komme seg på plass" så fort som mulig, vi har råd, tid og lyst til å gjøre mer enn å "sikre oss". Så jeg tror du har rett. Det du ikke gjør nå, tror jeg du kommer til å fortsette å ønske deg, og da kan det godt hende at konsekvensene av et brudd blir mye større enn nå. En 23-åring skal ikke kjede seg og føle seg låst, vil jeg ganske kategorisk si. Kommer ikke.., innsendt av ArielDato: 01.02.2013 / kl.13:0014.11.2012 / kWednesday. 21:13Hei!Jeg har vært sammen med nåværende kjæreste i et og et halvt år. Vi har kjempe bra sex, men jeg får ikke orgasme. Jeg får det alene, men ikke med han, så jeg vet at det "sitter i hodet." Jeg har på en måte gitt opp å ta på meg selv mens vi har sex for jeg synes det er verre å nesten komme, enn å være "langt unna" på en måte. For det hender ofte at det er like før, men har nok noen sperrer som gjør at det stopper med det. Vi har snakket om det, men vil ikke at det skal bli en stor greie med press på oss begge om at jeg MÅ komme, derfor snakker vi sjelden om det lenger. Men jeg har jo lyst til å kunne komme, og begynner å bli mer og mer fortvilet merker jeg.. Tenker mye på hvor "kjedelig" det sikkert er for han at jeg aldri kommer, selv om jeg forsikrer han med at sexen er supergod selv om det ikke går for meg. Trenger sårt noen gode råd om hva vi bør gjøre med dette.. Hmmm - et veldig vanlig problem, faktisk, men det er ikke sikkert at det hjelper deg så mye å vite det... Slike "sperrer" som du har kan være av mange slag. Hos deg lurer jeg på om det kan ha kommet inn et litt for sterkt prestasjonsfokus. Det er akkurat som om dette med orgasme er noe du "må", noe du skal "få til", heller enn noe godt og deilig som kommer til deg, hvis du skjønner. Du tenker på om det er kjedelig for ham, du tenker at det blir enda verre hvis du nesten kommer, osv. Kanskje du i det hele tatt tenker for mye? Jeg har et tips som ofte virker, selv om det kan virke litt rart i begynnelsen: Ta utgangspunkt i at du får det til alene. Det er jo flott, da trenger det ikke å bli så vanskelig! Neste gang dere har sex kan du (eller han) onanere deg til du er veldig nær orgasme før han trenger inn i deg. La ham komme inn i deg akkurat like før du kommer, og fortsett å onanere, slik at du kommer mens han er inni deg. Hvis dette er vanskelig (og det kan det være!) kan dere begynne med at du (eller han, da, alt ettersom hva som fungerer best) onanerer helt til du får orgasme, og så kan dere ha samleie etterpå. Poenget er altså å løsrive orgasmen din litt fra selve samleiet, og så koble det gradvis på igjen. Når dere får det til på denne måten kan du gradvis onanere mindre på forhånd og kanskje etter hvert trappe dette helt ned. Dette kan nok høres litt teknisk og rart ut, men hvis dere tåler å ha et litt underlig fokus i en liten periode kan det godt hende at dere får det mer som dere vil ha det i løpet av kanskje bare 4 - 5 forsøk, i beste fall. Lykke til!Hva gjør man når man ikke, innsendt av FjelltoppDato: 01.02.2013 / kl.13:0014.11.2012 / kWednesday. 22:07For meg har det gått 6 måneder siden det ble slutt. Vi har ikke hatt noen kontakt i denne perioden. Årsaken til at det ble slutt, var at vi begge hadde ting vi ønsket å gjøre i livet, som ble vanskelig når vi var i et forhold, uten å ha mye avstand. De to siste månedene har jeg stadig tenkt mer på han, og savnet han. Jeg har vært travel, begynt med nye aktiviteter, fått mange nye venner, datet og prøvd ulike teknikker for å la være å tenke på eks-kjæresten. Jeg er stort sett veldig god til å distrahere meg selv, men tydelivis ikke god nok! Han var ikke min første kjæreste, men nok min første kjærlighet. Jeg har hørt at psykologer anbefaler slike som meg, som aldri kommer over den første kjærligheten, å akseptere at dette er noe man må leve med om man ikke ønsker å ende opp ensom, spesielt hvis man ønsker seg en familie. Jeg synes bare det virker veldig deprimerende at man skal leve med en mann som man ikke elsker like høyt som en eks! Hva vil du anbefale meg å gjøre? Oppsøke eksen og gjøre alt jeg kan for å "vinne" han tilbake, eller vil du anbefale meg å fortsette i samme spor som jeg har hatt til nå? Både jeg og eksen er i slutten av 20-årene. Takk for fin spalte og veldig fornuftige svar! Godt vi damene har deg å henvende oss til!:-)Veldig godt - og vanskelig - spørsmål. Jeg er helt enig i at det høres deprimerende ut å skulle leve med noen som egentlig ikke er den største kjærligheten man har hatt, men her får jeg også lyst til å bringe inn to litt kyniske betraktninger. For det første kan det veldig godt hende at du idealiserer eksen og det forholdet dere hadde, og at det er denne idealiseringen som er problemet. Denne kan hindre deg i å gi deg ordentlig hen til en mann som vel så gjerne kan være den store kjærligheten, og dermed blir det til at en drøm og en fantasi blir viktigere enn noe virkelig, det egentlige livet. Som kynikeren ville ha spurt: hvis eksen din virkelig var den rette, hvorfor er dere da ikke sammen? Hvis dere hadde andre ting dere ville gjøre, betyr ikke det at dere ikke var så fantastiske sammen, likevel? Og den andre betraktningen: å leve med noe ikke-ideelt er jo helt vanlig. Nesten alle er mer eller mindre misfornøyd med ett eller annet viktig i livet sitt. Ingen partner er egentlig drømmepartneren, det er alltid noe feil. Jakten på det ideelle ødelegger ofte for muligheten av noe som er helt ålreit. Nåvel. For å få ro i sjelen din er det kanskje ikke så dumt at du sjekker ut ordentlig om det kan bli deg og eksen igjen, eller om dette bare er en drøm som kommer i veien for deg. Jeg vil tro at du har mer å vinne enn å tape på å ta kontakt med ham og prøve deg. Om ikke annet kan det hende at du oppdager at han ikke er så fantastisk likevel, og at du dermed godt kan slippe en annen inn i hjertet ditt. Og kanskje blir dere sammen - og da kommer du helt sikkert til å oppdage at han har feil og mangler, han også! Håper i så fall at disse er greie å leve med ;)Fortvila, innsendt av Dato: 01.02.2013 / kl.13:0015.11.2012 / kThursday. 08:17Hei Peder :)jeg er 19 år og har vært sammen med kjæresten min nå i 6 mnd. Han er utrolig snill, omtenksom og hjelpende. Problemet er at jeg føler meg veldig usikker på om jeg fortsatt vil være med han. Jeg tenker at etter 6 mnd, skal vel forelskelsen være i lufta? Jeg får ingen sommerfugler i magen når jeg kommer hjem eller han hit (vi har et avstandsforhold). Jeg merker at jeg ikke bryr meg like mye og blir nesten litt "irritert" når jeg får melding.. Jeg har tatt dette opp med han om mine følelser og at jeg er veldig usikker på hva jeg vil. Han svarer med at han er klar for meg og det er meg han vil ha - det er opp til meg! Han sier han tenker på meg hele tida og det eneste han ser frem til er å være med meg. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke tenker det samme. Hva skal jeg gjøre? Jeg må selvfølgelig ta dette opp en gang til med han. Han kommer til å foreslå en pause, men jeg veit ikke om jeg er så keen på det. Kanskje har jeg mer "vennefølelse"?På forhånd takk.Hilsen fotvila meg Her ser det ikke ut til å være noen vei utenom - du blir nok dessverre nødt til å skuffe ham. Når du ikke føler deg forelsket, og til og med synes det er mer irriterende enn fint når han tar kontakt, synes jeg det virker ganske klart at han ikke er mannen for deg. Dessverre er kjærligheten ganske nådeløs: det er helt vanlig å være forelsket i noen, å føle at noen er den eneste ene, og så måtte leve med at den andre ikke føler på samme måte. Det er fælt å avvise noen, men sånn er livet, gitt. Vi må tåle å bli avvist, og vi må tåle å avvise noen. Vondt, begge deler.Orgasme, innsendt av FrustrertDato: 01.02.2013 / kl.13:0015.11.2012 / kThursday. 12:47Hei.Har hatt samme kjæreste i årevis. Vi har et variert sexliv, men har aldri fått vaginalorgasme med han. Da det var slutt med oss en periode, hadde jeg en one night stand der jeg fikk vaginalorgasme. Som om han traff et punkt eller noe. Jeg fikk sjokk, trodde ikke jeg kunne få det. Men samme hvordan jeg prøver med kjæresten min, får jeg det ikke med han. Hvorfor det??? Frustrerende...Dette med "vaginalorgasme" er ganske omdiskutert, for det er vanligvis klitorisstimulering som skal til - men noen kvinner får tydeligvis også veldig sterk stimulering gjennom det såkalte g-punktet, en litt ru del av vagina-veggen, øverst, omtrent 2 - 4 cm innenfor åpningen. G-punktet kan stimuleres med fingeren, men også med penis, hvis dere finner fram til en stilling som gjør at den treffer akkurat her på akkurat den rette måten. Slett ikke så lett for alle å få til! Størrelsen og fasongen på penis også har betydning, og da kan det godt hende at det klaffer fint med en partner, men ikke med en annen. Det beste forslaget jeg har til deg er at dere fortsetter å prøve. Sjekk ut anatomien din ordentlig. Finn et bilde av g-punktets plassering på Wikipedia eller noe, og finn det med fingeren. Kanskje det da blir lettere å pønske ut en måte å ha sex på som gir den samme stimuleringen. Syntes ikke sex er godt, innsendt av KathrineDato: 01.02.2013 / kl.13:0015.11.2012 / kThursday. 13:07HeiJeg er en jente på 25 år som har et spørsmål, jeg syntes rett og slett at sex ikke er noe godt, det er ikke vondt heller, men ganske kjedelig og ikke noe fysisk tilfredsstillende på noen måte, og det har det aldri vært. Jeg hadde sex for første gang når jeg var 20, men har ikke hatt sex det siste året rett og slett fordi jeg er lei av å prøve. Jeg har ingen problemer med å tilfredsstille meg selv med leketøy, men når det kommer til sex med andre så blir jeg utrolig frustrert og sinna, fordi verken jeg eller de vet hva vi skal gjøre for at det skal føles bra. Dette gjør at jeg blir litt lei meg og føler meg veldig ensom til tider, og jeg føler meg unormal, at det er noe galt med meg og at jeg går glipp av noe som alle andre får glede av. Jeg har nok gitt litt opp når det kommer til gutter og sex, også fordi jeg ikke klarer å oppføre meg normalt når det kommer til dating og gutter, har nok litt dårlig selvtillit og blitt veldig lei meg for lengre perioder når det har blitt slutt, så jeg vil helst ikke ha noe med gutter å gjøre, samtidig som jeg skulle ønske jeg hadde en kjæreste og et bra sexliv.Det jeg lurer på er altså om dette er normalt? Og om du har noen tips på om det er noe jeg kan gjøre for å ikke bli så lei meg over dette?Takker så mye for svar :)Dette høres litt komplisert ut. Det er ikke noe unormalt i at det er lettere å gjøre det godt for seg selv alene enn å bli tilfredsstilt sammen med en partner, for det er jo mye mer som skal klaffe når man er to. Det er heller ikke noe unormalt i å få lite ut av sex når man er 25; de fleste kvinner blir mer fornøyd med sex når de blir litt eldre, mye fordi de da kjenner seg selv og sin egen tenning bedre, og vet bedre hva som skal til for at det skal bli bra. Litt eldre menn er også ofte bedre elskere, fordi de er mer rutinerte og mindre selvopptatte enn de som fortsatt er mest opptatt av å eksperimentere og oppdage nye ting. Jeg gjetter at det kompliserte rundt selvtillit og forhold til menn er en stor del av problemet for deg. Ut fra det du skriver skulle det ikke forundre meg om det er ganske vanskelig for deg å få kommunisert ordentlig til en partner hva som fungerer best for deg. Jeg er vel også usikker på om du egentlig er særlig opphisset og lysten, når det hele er så komplisert, og da er det vanskelig å få noe ut av det. Dette høres ut som en ond sirkel. Jo mer komplisert forhold til gutter, jo dårligere sex, og dermed enda mer komplisert forhold til gutter... Jeg tror det kan bli mye bedre for deg å ha sex hvis du først finner ut av dette med forhold og selvtillit. Hvis du får til å føle deg mer normal, som du sier, er det mye mer sannsynlig at du får deg en god partner som du kan finne ut av det seksuelle sammen med. Jeg har god tro på at det kommer til å ordne seg, siden du jo får det til på egen hånd, og sånn sett har en god måte å bli mer kjent med din egen tenning og ditt eget behov for stimulering. Å få en bedre selvtillit kan være vanskelig, det kan godt hende at det er lurt å få hjelp, for eksempel hos en psykolog. Jeg tror ikke at flere negative erfaringer hjelper deg, så jeg vil vel egentlig fraråde deg å bare gå til sengs med noen og håpe at det skal bli bra, slik noen gjør når de føler seg ensomme.Den andre dama, innsendt av JDato: 01.02.2013 / kl.13:0015.11.2012 / kThursday. 14:09Hei Peder! Kjæresten min i over fire år var utro mot meg for en måned siden, vi har hatt litt av og på-forhold, men jeg velger å kalle det det. Vi går til parterapi hos en gestaltterapaut, for vi ønsker å ordne opp. Problemet mitt er når vi skal ha sex, det blir vanskelig for meg å gjøre dette, for jeg ser hele tiden for meg han sammen med henne andre. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få bukt med dette, og det er veldig vanskelig for meg. Jeg merker også på kjæresten min at det nok må være frustrerende for han også. Jeg vil ikke si at jeg ønsker å fikse dette for så å "nekte" å ha sex med han, det syns jeg ikke er rettferdig. Men de bildene som dukker opp er vanskelig å ikke la seg styre av, eller ja. Jeg spiller på de følelsene jeg får, noe jeg ikke egentlig alltid ønsker å gjøre. Jeg liker spalta di godt, og jeg leser hver gang. Tusen takk :-)Stikkordene her er nok tid og tillit. Når han har vært utro mot deg for så kort tid siden synes jeg ikke det er det minste rart at du får plagsomme bilder i hodet. Dette må han nesten bare tåle, synes jeg. Det er jo han som har gjort noe galt, og dette er en konsekvens, som heller ikke er spesielt festlig for deg. Slike tanker og bilder pleier å bli svakere og få mindre betydning når det har gått litt tid. Antakelig merker du stor forskjell om 2 - 4 måneder. Dette går raskere hvis du også får ny tillit til ham. Bildene har med usikkerhet og frykt å gjøre, så når du igjen føler deg mer trygg på ham blir de svakere. Fint at dere går i terapi, det hjelper for mange i en slik situasjon. Jeg håper at han da sier ting som gir deg grunn til å ha tillit til ham, og at han forstår hvordan det han har gjort påvirker deg. Blod fra penis, innsendt av HanneDato: 01.02.2013 / kl.13:0015.11.2012 / kThursday. 14:17Hei! Jeg og partneren min hadde sex for en ukes tid siden og han begynte å blø fra penis. Jeg tror det ikke var strengen som rykte. Vi hadde en ukes "ventetid" for å se om det gikk bedre neste gang. Men han begynte å blø igjen og hadde en sviende følelse. Hva kan dette være? En slags kjønnsykdom? Tusen takk for svar :)For meg høres det ut som en fysisk skade, slik du selv antyder, men jeg vil sterkt anbefale en liten tur til legen. Husk den gode, gamle regelen: hvis det gjør vondt, ser rart ut eller lukter rart, gå til legen!

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer