Helse & Livsstil

Har vi noen sjanse?

Han mente at sidespranget hadde vart såpass lenge fordi hun hadde alle de egenskapene han ønsket at jeg skulle ha.

Publisert
Sist oppdatert
Spørsmål: Jeg er så redd for at jeg er i ferd med å miste mannen i mitt liv. Vi har vært sammen i åtte år og gift i fem. Vi har et barn på to år. Inntil for et år siden hadde vi et svært godt forhold med mye omsorg, god kommunikasjon og et godt seksualliv. Vennene våre så på oss som litt av et idealpar, og det gjorde vi selv også. Så begynte mannen min å forandre seg. Han ble innesluttet, likegyldig og irritabel, og han hadde ikke lenger lyst på sex. Til slutt tok han selv opp problemet. Han følte han var i ferd med å miste de gode følelsene for meg og begrunnet det med at han ikke følte at jeg respekterte ham. Dette tok jeg selvsagt meget alvorlig, og jeg begynte å arbeide med forholdet. Kort tid etter at han tok opp disse problemene med meg, traff han en kvinne og hadde et forhold til henne i noen måneder. Jeg hadde ingen mistanke og fikk sjokk da han fortalte meg dette. Han sa at han la alle kortene på bordet fordi han ønsket å jobbe med forholdet vårt selv om han fremdeles var usikker på følelsene sine overfor meg. Han mente at sidespranget hadde vart såpass lenge fordi hun hadde alle de egenskapene han ønsketjeg skulle ha. Fornuften hadde imidlertid innhentet ham, og all kontakt var brutt. Nå angrer han veldig på sidespranget og er skuffet over at han har kunnet gjøre dette mot oss. Det virker som han har store problemer med å tilgi seg selv, han er svært deprimertog gråter lett. Han vil at jeg skal gi ham tid til å finne tilbake til de gode følelsene han engang hadde for meg. Vi har hatt samtaler hos familieterapeut. Han ønsker virkelig at vi skal få det godt sammen igjen, men han vet ikke om vi vil lykkes fordi han føler seg følelsesmessig amputert. Jeg er imidlertid ikke i tvil om at han er mannen i mitt liv uansett, og jeg er villig til å tilgi utroskapen. Føler nå at jeg sitter på gjerdet og venter på en som bare kanskje kommer tilbake, og det er virkelig utmattende. Vi har snakket mye om problemene våre og jobber med å få tilbake gnisten i forholdet. Det er ikke frykten for at utroskapen skal gjenta seg som plager meg mest. Han har fått seg en skikkelig lærepenge og har sett hva han har ødelagt, både for seg selv og meg. Det jeg er mest usikker på, er hvordan jeg skal forholde meg i ventetiden. Vi bor fremdeles under samme tak, deler seng og prater mye sammen. Men jeg har det fryktelig vondt og er så redd for å miste mannen min og faren til barnet vårt. Hva skal jeg gjøre for å beholde ham?Usikker og ulykkeligSvar: Det er nesten lettere å gi deg råd om hva du ikke bør gjøre, enn hva du kan gjøre. Hvis følelsene hans for deg virkelig er helt døde, tror ikke jeg de kan vekkes til live igjen. Men siden han foreløpig har valgt å bli, kan det tyde på at han er forvirret og ikke vet hva han vil. Jeg får også en liten mistanke om at hans følelsesmessige tvil ikke bare har med deg å gjøre. Hvorfor i all verden meldte han ikke fra lenge før denne følelsen av manglende respekt fra deg hadde gitt ham så store problemer? Det kan være at han strever med noe i seg selv som han kanskje ikke er klar over. I stedet tilskriver han all tvil måten du har behandlet ham på. Disse tankene kan selvsagt være helt gale, så du bør neppe framføre denne teorien overfor ham. Men med dette i bakhodet, tror jeg du fremdeles må smøre deg med tålmodighet, selv om det er vondt. Kanskje dere for en stund skal la være å snakke om det som har hendt. Hvis dere har tatt opp temaet gang på gang uten at noe nytt er kommet fram, bør dere overveie om dere bare graver dere dypere ned i elendigheten i stedet for å komme videre. Oppdager dere derimot nye ting ved å snakke sammen, er det selvfølgelig for tidlig å la emnet ligge. Jeg råder deg til å oppføre deg så vanlig du kan, selv om jeg skjønner at det er vanskelig. Det er ikke lett å finne tilbake til gnisten i et forhold hvis stemningen i hjemmet er tung og gråtkvalt. Det ertøft ikke å bli påvirket av partnerens depresjon og tårer, men det hjelper verken ham eller deg at du også blir trukket dypt inn i tristheten. Du er selvsagt også svært lei deg, og du er redd. Hvis du kan klare ikke å la deg merke med det hele tiden, tror jeg det erfornuftig. Jeg innrømmer gjerne at det skal mye til å oppføre seg som før alt det vonde hendte, men prøv. Tenk over hva dere pleide å snakke om tidligere, og se om du kan taopp noen tråder fra tiden før problemene tårnet seg opp. Forsøk også å være med i de fritidsaktivitetene du deltok i tidligere, slik at du har noen stunder for deg selv. Det kan bidra til å normalisere tilværelsen for dere begge. Det kan virke som om din manns selvbilde har fått en alvorlig knekk. Han har gjort noe som sannsynligvis er stikk i strid medhans moral og oppfatning av hvordan en mann skal være. Jeg går ut fra at du ikke bruker det mot ham. Han får det jo ikke bedre med seg selv hvis han stadig blir minnet om hvor dum han har vært. Og skal du få det godt med ham, må han på nytt få det godt med seg selv.Åsa Rytter Evensen samlivsrådgiverasa@kk.no

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer