SE OGSÅ:

Stor bildespesial fra messen i Basel

Hadde det ikke vært for sangen «Kumba ya my Lord,» ville jeg ikke ha sittet på første råd og møtt supermodellen Gisele Bundchen. Om det var flaks eller ren sjarm, får jeg vel aldri vite, selv om jeg holder en knapp på førstnevnte. Dette er historien om Baselworld. Jeg er i Sveits. Nærmere bestemt i Basel, som ligger en time med Regionalbahn unna Zürich. Hver år fra 30. mars til 6. april er det verdens største klokke- og smykkemesse i denne lille byen, som vanligvis består av banker og kjedelige foretningsmennesker.2200 produsenter stiller ut i Basel, og hele den lille byen er forvandlet til en paradegate av diamanter og rubiner. Her ligger det grufullt mye penger, og gjestene. som består av rikinger (les: gamle penger), innkjøpere og journalister, slurper i seg champagne og lekre kanapeer, mens de titter på de siste nyhetene innen den luksuriøse og materielle verdenen. Etter en helt for jævlig flytur med propellfly fra Zürich til Basel må vi først registrere oss. Bilde blir tatt, samt kopi av passet. Dette er ikke stedet for kriminelle. Sikkerheten er på toppnivå. Så trenger vi oss inn i sentrene med stander. Guten Tag: Rolex, Patek Philipe, Dior, Versace, Gucci og Tissot. Vi blir blendet av store stander med smykker og klokker. Japanerne flyer som gale, de dresskledde står rolige, mens vi hyler over at røykeloven ikke eksisterer. Her kan man altså prøve tiaraer til fem hundre millioner kroner mens man har siggen i munnen. Fantastisk! På standen til Diesel møter jeg Renzo Rosso. Dette er mannen som grunnla Diesel, og jeg blir med ett litt forelsket. Jeg er nemlig en stor fan av Mr. Rosso, for jeg har alltid vært fascinert av reklamekampanjene til Diesel. Vi utveksler noen ord før jeg ber om et bilde. Deretter vandrer vi rundt i flere timer. Ryktene går om at Paris Hilton skal komme og lansere sin nye klokke, at Halle Berry skal på cocktailparty på standen til Versace, men intet skjer. Det er da jeg begynner å klikke litt. Når man går en hel dag på messe og leker lady mens man stiller de riktige spørsmålene i de riktige tettsittende svarte klærne, samtidig som man er omringet av milliarder av kroner, kan tilværelsen rakne litt. Burde jeg gjøre som Anna Nicole Smith? Finne meg en gammel riking som snart skal daue? Kan jeg tilhøre en slik luksuriøs verden? Eller liker jeg å spise på McDonalds? Så jeg setter meg på trappen som tilhører Rolex, tenner en sigarett og filosoferer litt mens jeg begynner å synge «Kumba ya». Og jeg synger visst høyt, for innen jeg aner det kommer det en dresskledd mann og synger sammen med meg. Egentlig ganske hyggelig, for vi synger den ganske fint sammen. «Do you want to come with me to Ebel?» spør han. Enda et merke, tenker jeg, og rister på hodet. Nå har jeg fått nok. Jeg liker McDondald's. «But, you will get front row seats,» fortsetter han. «So,» tenker jeg. «What's in it for me?» En klokke fra eller til. Men jeg reiser meg og følger etter. Jeg skjønner at dette kan være noe. At vi muligens kan komme hjem med et kjendisbilde, og da blir sjefen min glad. Vi kommer inn og setter oss. Jeg kliner på meg rød leppestift, for her er «Balenciaga-veske- faktoren» så høy at jeg føler meg like fattig som Jeg- personen i Sult. Så kommer hun: Gisele Bundchen. Gisele er Ebels nye ansikt, og hun har fått tilegnet en klokkeserie som heter Brasil. Hun er så pen at både fotografen og jeg mister all sans for selvtillit, som er igjen. «I'm so proud to represent Brasil and Ebel,» sier hun og svinger på håret, slik at brystene synes. (Faren er plastisk kirurg.) «This watch is amazing. Thank you for coming.» Så tar fotografen bilder, og vi skriker av glede før vi tenner nok en sigarett. Hei Sveits! Dette var spennende. Man forlater ikke Basel før man har fått merker av den. Selvtilliten er svekket, jeg kommer aldri til å gifte meg rikt, men nå kan jeg alle trendene innen tilbehør, og jeg møtte Gisele. Fair enough. Lurer du på hva trendene blir innen tilbehør, så vil du finne dem spredd utover på KK.no de neste ukene. The bigger the better, kan man si som første leksjon. Elisa Røtterudmotejournalist, kk.noer@kk.no