Er mamma-bok forfatterne Anne Lindmo og Helle Vaagland to selvopptatte, sutrete damer? Eller er mammaekspertene Gro Nylander og barnelege Ingvild Heier to grinete kjerringer? Debatten raser på kk.no og andre nettsteder med sterke innslag av ironi og harsellering. Midt i papparevolusjonen får vi et oppgjør mellom to generasjoner kvinner.
Som en av mødrene midt mellom disse frontene er jeg fristet til å si: Heia, pappa!
Men først til fenomenet. Den lille mammaboken er ikke særlig provoserende, spør du meg, men heller ikke spesielt spennende. Lindmo og Vaaglands bok er ikke stort mer enn dagboknotater om svangerskapskvalme og søvnløse netter, der det største offeret synes å være at forfatterne ikke kan drikke mer vin:
«Når du har stått sånn fyllesjuk og mutters alene i parken og dytta og dytta på huska mang en søndag morgen, så sier du ikke nei takk til nanny, hushjelp, sjåfør, personlig trener og stylist. Du gjør ikke det. Jeg tror Mette-Marit er på vei til Paris akkurat nå.»
Historiene er tidvis morsomme, men også respektløse overfor mødre og fedre med et mer komplisert liv enn kule NRK-kjendiser - som får full oppmerksomhet og kameraene på, så fort de har oppdaget en bit av virkeligheten.
Ja, de er selvopptatte, men ikke bare det. Lindmo og Vaagland har åpenbart truffet noen strenger hos moderne, modne mødre; prestasjonsangst og lykkepress.
Endelig, sier mange i nettdebattene på blant annet kk.no, det er deilig å kjenne seg helt normal. Endelig får vi lov til å klage og innrømme at ikke alt bare er bollebaking og kos, at det å bli mamma også kan kjennes uutholdelig slitsomt. Det er her Nylander og Heier burde fanget opp noen signaler.
Mange førstegangsfødende er helt uforbredt på at graviditet, fødsel og amming krever mye av en kvinnekropp. Brått lærer de at likestilling mellom kvinner og menn ikke endrer biologien.
Derfor bør den eldre generasjonen jordmødre, leger og erfarne mødre heller opptre som kloke koner enn bedrevitende og fordømmende. For hver generasjon kvinner er mammaer i sin tid.
Så til pappaene, for det mest oppsiktsvekkende ved det nye «kvinneoppgjøret» om mammarollen, er at så mange glemmer pappa. En helt ny generasjon menn er på full fart inn i fødestuer, på helsestasjoner, i barnehagene – og de er på vei hjem. De nye pappaene vil også mene noe om hva som er best for barna, de finner seg ikke i å bli underlagt kvinneherredømmet. Skal vi komme lenger, må mødrene gi fra seg mer av makten hjemme. Slipp pappaene til!
Det betyr også å dele mer på fødselspermisjonene. Dagens regelverk for fødselspermisjon diskriminerer menn som ønsker å være mer hjemme og kvinner som vil satse på yrkeslivet. I kjølvannet av mammadebatten kommer forslaget om å dele arbeidsgivers utgifter til foreldrepermisjon likt mellom foreldrenes arbeidsgivere, uansett hvem som tar ut permisjonen. En slik ordning gjør kvinner og menn like stabile som arbeidskraft og det blir lettere for fedrene å ta ut permisjon.
Forslaget er noe av det mest interessante som er kommet så langt, fordi det tar innover seg de store samfunnsendringene som mammadebatten til syvende og sist handler om. Heia mamma - og heia pappa!
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
