Spørsmål: Mitt problem er at jeg er helt hekta på en mann som vil gi meg sitt vennskap og sin kropp, men ikke sin kjærlighet. Han er gift og han har sagt klart fra at han aldri vil gi opp sin familie. Men jeg klarer ikke å bryte. Selv er jeg singel med barn. Denne mannen har gitt meg hjertebank siden første gang jeg så ham for om lag 20 år siden. Han var bundet allerede da. Først de siste fire–fem årene er vi blitt nærmere kjent både som venner og elskere. Vi er jevngamle, har sammenfallende interesser, vi har gode samtaler og seksuelt har vi det fantastisk. Han har meg i sentrum, og jeg har aldri hatt det så fint sammen med noen på alle områder noen gang. Vi møtes også for å kunne pleie våre felles interesser sommer som vinter. Jo bedre jeg lærer ham å kjenne, jo bedre liker jeg ham. Han er mannen jeg ikke trodde fantes. I alle sammenhenger får han meg til
å føle meg vel, vakker, intelligent og interessant, og med det henter han fram det beste i meg. Jeg elsker å være i nærheten av ham, ha ham rundt meg og være der hvor han er. Jeg er så smigret over å være hans venn og elskerinne. Han er også objektivt sett en
attraktiv mann, kjekk, talentfull, snill, flink og rik. Han kunne sikkert funnet seg en langt yngre og lekrere lekekamerat enn meg. Han sier han kunne ønske at vi droppet den seksuelle kontakten, for da kunne jeg blitt en åpen venninne han i langt større grad kunne tilbrakt sin tid med. Vi har prøvd å la være å ta på hverandre, men det holder aldri
lenge. Jeg ser selvsagt at han svikter sin kone med dette og dermed er lite hederlig på hjemmebane. Jeg vet ikke stort om det forholdet, han sier lite, og jeg spør aldri. Vi bor i samme område og har mange felles bekjente, så det er kanskje et tidsspørsmål før alt sprekker. Selv er jeg innstilt på å leve som en konkubine resten av livet, og jeg innser med det at jeg må være syk i hodet. I livet for øvrig er jeg praktisk og økonomisk uavhengig, og jeg tror jeg kan klare meg med smulene som tilfaller meg på det følelsesmessige området.
Jeg vet at jeg ved å holde fast på ham stenger andre muligheter ute, og jeg kjenner at dette tærer på meg, men han er som narkotika for meg. Hvordan skal jeg klare å avruse meg? Han har aldri gitt meg falske forhåpninger, og min fornuft sier at jeg må tro ham på
hans ord. Men innerst inne håper jeg selvfølgelig at han egentlig mener noe annet.
Konkubinen

Svar: Du er en smule dobbel i dine utsagn. På den ene siden tror du at du kan klare deg med smulene som tilfaller deg følelsesmessig, på den andre siden tærer det på deg å være «den andre kvinnen». Du venter og håper han skal velge deg. Min erfaring med liknende saker forteller meg at det håpet kan du bare oppgi. Hvis han ville ha deg, så hadde han skilt seg for lenge siden. Det passer ham å leve i et trygt familieforhold
og ha deg som et spennende element i livet. Tenk deg selv noen år framover i tiden. Han har fått barnebarn, tiden hans blir mer opptatt, og smulene som faller på deg blir færre og færre. Hvordan har du det da? Det er store muligheter for at du sitter bitter tilbake, håpet er der ikke lenger, foran deg ligger alderdommen uten den faste partneren du kunne ha
hatt hvis du ikke var så hekta i yngre dager. Du synes kanskje samværet med ham er verd alle mulighetene du går glipp av. Det er ditt valg. Men slutt å håpe, du lurer bare deg selv.
Kanskje har du en liten drøm om at hemmeligheten deres en dag blir avslørt, at kona kaster ham ut og han kommer til deg? Slik er det som regel ikke. Den angrende ektemann trygler om tilgivelse, lover å bryte med venninnen og blir antakelig tatt til nåde. Det er
du som etter all sannsynlighet blir den forlatte hvis alt en dag sprekker. Du ønsker på et vis å «avruse» deg, sier du, for du innser antakelig innerst inne at en framtid med ham blir på hans premisser og når han har tid. Du kan ikke kreve noe, bare vente på at han har tid og mulighet til å komme til deg. Jeg tror at du må være brutal mot deg selv hvis du skal makte å komme deg videre i livet uten ham. Du må bryte, slutte å se ham, ikke tenke på å være hans venn. Et vennskap vil bare være en pinefull påminnelse om alt som var. Uten tvil blir det eventuelt kjempetøft for deg å si adjø. Du kan komme til å ha hjertesorg svært lenge, og du kan komme til å lengte deg syk og bare ønske å ta opp kontakten igjen. Men
du gir deg selv i så fall muligheten til å treffe andre menn. Det er flere der ute. Valget står realistisk sett mellom å være elskerinne så lenge det passer for ham, eller å bryte tvert og orientere deg mot andre muligheter. Uansett hva du gjør, håper jeg du ikke kommer til å angre.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no