Fredag ettermiddag, cirka på Helsfyr: norsk kvinne (30) står i fare for å ødelegge egne lunger på grunn av overdreven skriking.
Jeg har kjørt i første gir i 45 minutter nå. Tre kvarter med sneglehastighet gjennom eksosbefengte tunneler og regntungt landskap, og nå står jeg faktisk helt stille. Jeg har, for alle praktiske formål, parkert. På E6. Bilen står i fri, og det skjer ingenting. Målet mitt er Strømmen Storsenter, hvor jeg skal teste ut powershopping (i anledning lønningsdagen) i utkantstrøka med min gode venninne Anja. Jeg er snart 40 minutter forsinket. Jeg vet at man ikke skal bruke mobilen i bilen, men jeg tror ikke det gjelder når bilen står stille, så jeg griper lommedyret og sender, med stort besvær, en sms og beretter at jeg kan ventes sånn cirka til våren. Og så klikker det for meg.
Jeg skriker. Det kommer helt uten forvarsel, et automatisk brøl fra den mest rødglødende delen av min høyst misfornøyde sjel, jeg kan ikke for det, nå orker jeg pokker ta meg ikke mer; UÆÆÆÆÆÆÆÆÆ! Det faktum at det regner som om det satt smådjevler på skyene og tømte bøtter med vann direkte ned på folket, er det eneste som forhindrer at jeg går ut av bilen for å skrike. Heller sinna og tørr enn sinna og klissvåt, spør du meg.
Er det ikke rushtrafikk (det forekommer meg forresten at det må være med tung ironi vi kaller det trafikk, rushtrafikken beveger seg jo knapt), så er det trafikktullinger. Folk som ligger 15 km/t under fartsgrensen, folk som ikke blinker, folk som ikke kan kjøre i rundkjøring, folk som ikke overholder vikeplikten, folk som sperrer veibanen fordi de venter på parkeringsplass, folk som setter på nødblinken når de feilparkerer rett utenfor butikken de skal inn i (som om det liksom gjør parkeringen mer lovlig), i det hele tatt, folk som ikke kan kjøre bil. Mer i klartekst: cirka alle sjåfører som ikke er meg. (Da-dum-di-dum...)
Omlag en time og fem minutter etter avtalt tid, noen halsbrekkende filskifter og fire doser adrenalin etter Sammenbruddet På Helsfyr, ankommer jeg shoppingland, og oppdager at road rage er til fremme for handelsstanden, for jeg føler meg ikke rolig igjen før jeg har kjøpt fire par øredobber og en genser. Jeg rasker med meg et skjørt, noen vanter og en pakke hårfarge også - kall det gjerne preventiv shopping, one for the road. For etterpå må jeg jo tilbake samme vei som jeg kom.
Skulle noen finne på å lage en norsk utgave av filmen Falling Down, tør jeg i all beskjedenhet å foreslå meg selv til hovedrollen. Inntil videre tror jeg at jeg for min egen sinnsros skyld overlater kjøringen til han jeg deler bilen med.
Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no
