De nye hjemmefruene er kommet ut av skapet, eller skal vi si palassene, i sommer. De er konene til menn med mange millioner i lønn, de har valgt bort sin egen karriere for å organisere familien, forvalte hus, ferier og barn. Lenge foretrakk hjemmefruene diskresjon, de pralet ikke med rikdommen, de ville unngå sladder. Men nå forteller flere åpent om sitt livsstilsvalg, og setter fyr på en ny-gammel likestillingsdebatt. Jeg lurer på om det beste hadde vært om de holdt kjeft.
At toppledere i næringslivet har hjemmeværende koner er i seg selv ingen nyhet. Før var det alltid slik. Men de nye hjemmefruene skiller seg radikalt fra den gamle husmoren. De har høy utdanning og gir avkall på sin egen karriere for å stå bak mannen og administrere familien. Vi ser også konturene av at dette er et fenomen blant velstående kvinner, gift med svært rike menn.
Hjemmefruene er den nye overklassen; som golfer, rir, trener, bruker mye tid og penger i skjønnhetssalonger og administrerer barn som blir dyrket med drømmen om å bli enere. Hjemmefruene har selvsagt også opptil flere hushjelper eller «maider», som tjenerne kalles.
Også mange andre kvinner velger å jobbe hjemme når barna er små, for å dempe stresset i hverdagen og for å få familielivet til å gli lettere. Mødre flest ønsker seg mer tid til barna. Men de fleste vil tilbake til jobben før eller senere, i alle fall på deltid. Og de er opptatt av likestilling, av at også mannen finner veien hjem og til barna. Forskjellene mellom kvinner merker vi på holdningene som uttrykkes. Overklassekvinner representerer ofte verdier og et syn som sletter ut hele ideen om likestilling.
Flere advokater advarer dessuten mot at deres livsvalg kan bli en farlig felle økonomisk sett. Mange kvinner lar være å inngå avtaler med sine menn. Ved en skilsmisse står de ribbet tilbake. Jeg har møtt kvinner som måtte flytte fra palasset til en liten leilighet, uten jobb, uten annen inntekt enn barnebidrag. Overgangen ble massiv.
Det mest oppsiktsvekkende i hjemmefruedebatten er likevel ikke hva de hjemmeværende kvinnene sier og tenker, men signalene fra topplederne i næringlivet. Budskapet er at det ikke går an å ha lederjobber uten hjemmeværende koner, og at kvinner selv bør holde seg langt unna toppjobber i næringslivet.
Tidligere NHO-president Jens Ulltveit-Moe finner det naturlig å trekke paralleller til Mor Teresa fordi han en dag kom til å ta ansvaret for sin egen datter: «Jeg må bare si at hadde det vært en vanlig arbeidsdag, hadde jeg ikke fulgt datteren min til legen. Jeg setter pris på å bli framstilt som en god far, men jeg er ingen Mor Teresa. Det får da være måte på!» sier han til Dagens Næringsliv. Vel, han har iallfall yrkesaktiv kone.
Næringslivsledere har et stort ansvar for hvilke verdier og holdninger de formidler, men gutta er altså ikke kommet lenger i 2007. Alle forstår at visse topplederjobber er vanskelige å gjennomføre hvis ikke bakkemannskapet hjemme fungerer. Men ofte smykker man seg med at livsstilsvalget er for familien og barnas skyld. Jeg blir ikke helt overbevist. Jeg ser ikke hva gartnere, hushjelper, golfbaner og private trenere for barn har med barneoppdragelse å gjøre.
Heldigvis finnes det noen sterke kvinner der ute. Påtroppende Nordea-sjef Gunn Wærsted er en av de fremste lederne i landet. Hun sier det slik: «Det krever planlegging og prioritering fra begge parter, men det er fullt mulig å være to personer i full jobb. Jeg får energi gjennom å jobbe, og jeg tror jeg har vært en bedre mor som yrkesarbeidende enn jeg ville vært som hjemmeværende.»
Det er jeg helt enig i – og jeg tror barna mine ville si det samme.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
PÅ NÆRT HOLD AV KNUSTE DRØMMER: KK har fulgt Utlendingspolitiet i arbeidet med å ta i mot mennesker som kommer til Norge i et håp om et bedre liv her. Og å finne, identifisere og sende ut dem som ikke får bli.
