Da jeg var ung og lovende eller noe sånt (altså da jeg gikk på ungdomsskolen), hadde vi Pusur-skoledagbøker, alle mann. Skoledagbøkene fylte vi med utklipte bilder av hotte kjendiser (på den tida var det, mirakuløst nok, for eksempel ingen som gjettet at George Michael var homo) og «artige» ordtak av typen «elsk meg når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest». Min favoritt var noe jeg fremdeles holder for å være en sannhet - «alle er dumme når jeg er sur».

Humør er en bisarr sak. Helt uten foranledning kan jeg finne på å våkne og være i supert humør. Jeg er skikkelig blid. Snakker med alle, smiler og tøyser. Hadde den sure utgaven av meg møtt den blide, ville jeg slått meg ned. Den sure meg synes nemlig at litt gladvold mot friskusene virker som en meget forlokkende tanke. Ikke at jeg er voldelig. Men jeg tenker mye på det. Når jeg er sur.

I dag er jeg sur. Jeg var ikke sur, faktisk våknet jeg i så strålende humør at jeg sågar syntes det var trivelig at noen spilte Take On Me skikkelig høyt mens jeg sto i kaffekø før jobb, men etterhvert begynte det å gå ganske raskt nedover, og nå er jeg sur. Skikkelig. Jeg er faktisk muggen. Og la det være helt klart at alle er dumme nå.

Sånn cirka i Pusur-skoledagbok-tiden var det også et eller annet kosmetikkfirma som kom på banen med humørleppestift - en leppestift som skulle skifte farge av seg selv ettersom hvilket humør du var i. Hovedproblemet med den, mener jeg å huske, var at alle fargene var superstygge, slik at jeg ble sur. Og endte opp med den samme fargen gang på gang. Dumme folk? Selvsagt. Dumme meg? Hmnjaokda.

Damer beskyldes for å være noen humørsyke skapninger som man knapt kan våge å komme i nærheten av, spesielt ikke hvis de lider av PMS. Og sant nok, det går opp og ned her i verden. Nå kom jeg akkurat på at jeg hater våsete uttrykk som «det går opp og ned her i verden», fordi jeg er sur. I dag morges var jeg blid, og det er godt mulig at jeg brukte uttrykket og syntes at det var feiende flott.

Det er ikke rart jeg føler meg omtrent like frisk som en middels vaskefille når jeg kryper opp i sofaen om kvelden. Jeg vet jo at jeg i stedet for litt etterlengtet balanse, indre fred og humørstabilitet etter en dag med alt fra voldsfantasier til rosa drømmer, kommer til å se tv-programmer som gjør meg sur, sinna, blid og lattermild. Det kommer til å gå opp og ned her i verden. Og det irriterer meg. Fordi jeg er sur.

Jeg beundrer lesbiske kvinner. Å leve med et annet eksemplar av dette humørsvingte kjønnet er mer enn jeg noensinne kunne orket.

Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no